www.aera.no



ATTAC: gammel politkk under nytt navn
av Vegard Martinsen

Sosialismen er død som en bred politisk bevegelse, men de ideer som sosialismen bygger på lever dessverre fremdeles i beste velgående. Derfor vil det fortsatt dukke opp bevegelser som vil forsøke å gjennomføre en politikk basert på disse ideene. ATTAC er en slik bevegelse.

Ideen bak ATTAC (Association for the Taxation of Transactions for the Aid of Citizens) kom fra et forslag i en lederartikkel i Le Monde Diplomatique, et forslag som gikk ut på å innføre en såkalt Tobin-skatt, en avgift på valutatransaksjoner. ATTAC ble startet i Frankrike i 1998, og har foreløpig spredt seg til ca 20 land. I mars arrangeres de første møtene som tar sikte på å etablere ATTAC i Norge. Norsk initiativtaker er Morgenbladets redaksjon. (Opplysingene som gis her om ATTAC er i hovedsak hentet fra en artikkel i Morgenbladet 16/2).


HVA STÅR ATTAC FOR?

Frihandel vil ifølge ATTAC redusere betydningen av de valg (dvs. valg av politikere til parlamenter etc.) folk verden over gjør, og demokratiske institusjoner som skal forsvare allmenne interesser vil derved miste makt. ATTAC hevder at frihandel setter en «snevert spekulativ logikk» i høysetet, en logikk som ene og alene er et uttrykk for interessene til transnasjonale selskaper og finansmarkeder. Øket frihandel vil, påstår ATTAC, svekke borgernes evne til å råde over egen fremtid.

ATTAC hevder at de sosiale følgene av øket frihandel vil være negative for folk flest: deregulering fører til forverrede arbeidsforhold, markedsrenter fører til reduksjoner i sosialbudsjettene og avvikling av ordninger som fungerer som et sosialt sikkerhetsnett. Videre hevdes at øket frihandel fører til at nasjonale bedrifter knuses, og det som ATTACs tilhengere beskriver som «brutale» tiltak om privatisering gjennomføres for at investorene skal få det de gjør krav på. ATTAC ønsker derfor at en utvikling i retning av større frihandel bør forhindres, og det bør vedtaes nye regulerings- og kontrollmidler både på nasjonalt og internasjonalt nivå. For å få til dette ønsker ATTAC en bred mobilisering av folk flest.

Viktig i ATTAC målsetning er altså innføringen av Tobin-skatten, oppkalt etter den som først fremsatte dette forslaget, den amerikanske nobelprisvinner i økonomi, James Tobin. Dette er en avgift på «de spekulative transaksjonene på valutamarkedene». Selv om denne skulle settes så lavt som 0,1%, vil den ifølge ATTAC gi inntekter på ca.100 mrd dollar per år. ATTAC hevder at dette beløpet, som i hovedsak vil bli inndrevet i de industrialiserte landene der de store finanssentrene ligger, kan gå til tiltak i «kampen mot forskjeller», deriblant kampen for like vilkår for kvinner og menn, tiltak for bedre utdanning og folkehelse i de fattige landene, for matvaretrygghet og en bærekraftig utvikling.

ATTAC ønsker altså å stoppe internasjonal valutaspekulasjon, å skattlegge kapitalinntekter, å straffe skatteparadiser, å bekjempe privatiseringen av pensjonsfond, å støtte kravet om sletting av den offentlige gjelden i land med svak økonomi. Videre ønsker de en bruk av ressurser til beste for befolkningene og en bærekraftig utvikling.


DE REELLE ALTERNATIVER

Det er i hovedsak to måter å skaffe seg penger på: man kan tjene dem - ved å produsere noe og selge det som blir produsert, eller man kan stjele dem - ved å ta noe som eies av andre i strid med eierens ønske og uten hans tillatelse. (Man kan også skaffe seg penger ved å motta gaver eller arv, eller ved å vinne i lotterier, men vi ser her bort fra disse fordi i en samfunnsøkonomi er disse ubetydelige.) Det er altså kun to alternativer for å skaffe seg velstand: man kan produsere den, eller man kan stjele den.

I et fritt samfunn med en rasjonell kultur, dvs. et kapitalistisk samfunn hvor individers rettigheter respekteres, er det ingen restriksjoner på enkeltmenneskers produksjon og handel, og dette vil derfor utløse kreativitet og skaperevne, og velstanden for alle vil stige. Dette vil også gjelde mennesker som av forskjellige grunner ikke er istand til å arbeide så mye. Frihet vil nemlig føre til stadig økende arbeidsdeling, og det vil bli bruk for de mest uvanlige talenter. Tendenser til denne utviklingen - at stor frihet betyr velstand for alle - så vi i de land som hadde stor frihet. For å nevne kun ett eksempel: denne utviklingen var tydelig i Hong Kong inntil Storbritannia lot kommunist-Kina overta. Hong Kong var et område fullstendig uten naturressurser, men den store grad av frihet tiltrakk seg arbeidssomme mennesker fra områdene omkring, og det var dette som var «hemmeligheten» bak velstanden.

Men hva med alternativet til kapitalismen? Vil et system hvor staten tar fra de som har mye og gir til de som har lite - dvs. systematisk tyveri fra statens side - føre til velstand for de brede masser? Nei, det vil det ikke, et slikt system vil føre til fattigdom for alle. Dette så vi tydelig i de sosialistiske diktaturene i Øst-Europa, og idag kan vi se det i de gjenværende sosialistdiktaturer som Cuba og Nord-Korea. Systematisk plyndring av de som produserer velstand med det påskudd å gi til de som ikke produserer, vil kun føre til at produsentene etterhvert gir opp. Og det er selvsagt produksjon - og kun produksjon - som på sikt kan gi stabil velstand i et samfunn.

Dette betyr at den strategien for å hjelpe befolkningen i de fattige landene som ATTAC ønsker ikke vil ha noen nyttig effekt. Varig og stabil velstand forutsetter at produksjon og handel kan skje uten innblanding fra utenforstående, dvs. uten innblanding fra staten (mao. produksjon og handel kan skje uten reguleringer som konsesjons- og løyveordninger, uten beskatning, uten tollbarrierer, osv.). Heller ikke bør det forekomme innblanding fra kriminelle, og derfor må staten hindre kriminelle i å krenke individers rettigheter. Dette betyr at staten må ha et apparat som arresterer, dømmer og straffer kriminelle.


FORUTSETNINGER FOR FRIHET OG VELSTAND

For å oppnå dette må kulturen være dominert av rasjonelle verdier, dvs. folk flest må ha den oppfatning at det å skape seg et godt liv er moralsk høyverdig, at man bør respektere andre menneskers rett til å styre sine liv slik de selv ønsker, og at det er moralsk forkastelig å initiere bruk av tvang overfor andre mennesker - kort sagt individualisme, rasjonalitet, og politisk frihet. Landene i Vesten har til en viss grad dette filosofiske grunnlaget, og det er dette som er grunnen til at disse landene er velstående. (Dessverre finnes også de motsatte verdiene i disse landene, og derfor har partier og organisasjoner som forfekter disse motsatte verdiene betydelig oppslutning.) I de fleste land utenfor Vesten er det helt andre grunnholdninger og verdier som dominerer: irrasjonalitet og mystisisme i form av primitive religioner, kollektivisme i form av stor vekt på nasjonalisme eller stammetilhørighet, og politisk ufrihet i form av primitive høvdingdiktaturer, føydalvelde, eller sosialistiske diktaturer. Og disse grunnholdninger vil nødvendigvis føre til den fattigdom, strid, nød og elendighet vi stadig kan se i TV-reportasjer fra disse landene.

Oppskriften på velstand er altså enkel: de irrasjonelle ideene og grunnholdningene må skiftes ut med rasjonelle ideer. Dette er eneste vei til velstand.

Å tro som ATTAC gjør, at man kan gjøre innbyggerne i de fattige landene velstående ved å gi dem penger er basert på en fullstendig feiloppfatning av hva som er årsaken til fattigdom - og hva som er årsaken til velstand.

Historien flommer over av eksempler på at den metode som ATTAC forslår ikke virker: f.eks. president Johnsons «war on poverty» som ble iverksatt midt på 60-tallet, og som førte til at den til da positive utviklingen med stadige reduksjoner i antall fattige stanset helt opp - siden da har andelen fattig holdt seg omtrent konstant. Idag er svært mange fattige i USA låst inne i «the poverty trap» - de er fattige og kommer seg ikke ut av denne tragiske situasjonen, noe som er forårsaket av at myndighetene betaler folk for å være fattige. Et annet eksempel på at overføringer av penger ikke hjelper er de enorme beløp som vestlige land har betalt i u-hjelp til et stort antall fattige land de siste tiår. Disse enorme overføringene har ikke ført til forbedring av levekår som på noe vis står i forhold til de kolossale beløpene som er brukt.


HVOR BLIR HJELPEN AV?

Men alle pengene som er blitt brukt til u-hjelp, hvor er de blitt av? Kort oppsummert kan man si at u-hjelp er å ta penger fra de fattige i de rike land og gi dem til de rike i de fattige land. Dette betyr at i de rike land er det folk flest som betaler mesteparten av skattene som finansierer u-hjelpen (de rike klarer til en viss grad å sno seg unna beskatningen), og på mottager-siden havner pengene i stor grad i hendene på byråkrater og korrupte politikere, og selvsagt går store beløp til de ansatte i organisasjonene som arbeider med å fordele penger til de som «trenger» dem; vi ser stadig avsløringer av at penger samlet inn til hjelp i meget stor grad går til administrasjon. I den grad slike midler går til de som virkig trenger dem, vil de i stor grad passivisere mottagerne, og dette er meget skadelig.

Dette innebærer at de 100 mrd dollar per år som ATTAC ønsker å kreve inn i stor grad vil havne i administrasjon og byråkrati, og i korrupte politikeres sveitsiske bankkonti.


NYTTEN AV VALUTASPEKULASJONER

ATTAC ønsker å forhindre valutaspekulasjoner. Dette skyldes nok at de ikke vet hva valutaspekulasjoner er og hvilken funksjon de tjener. Det er ikke korrekt at valutaspekulasjoner skaper kriser - sannheten er den motsatte: muligheten til fritt å veksle valuta gjør det vanskeligere for politikere å lage kriser, og hvis politikere har klart å skape en krise, så vil fri valutahandel redusere og begrense krisen.

La meg kort forklare hvordan: Tenk deg en banksjef som har i sin beholdning f.eks.1 mrd svenske kroner (SEK). Så finner han ut at den sven¬ ske regjeringen begynner å føre en pengepolitikk som vil redusere verdien av den svenske kronen (en slik politikk vil på kort sikt kunne gi et inntrykk av den svenske økonomien er god, og dette kan være nyttig for regjeringen rett foran et valg).

Banksjefen har altså ansvaret for sine innskyteres penger, og han bør derfor kvitte seg med SEK og bytte til en annen valuta, en som som ikke vil synke i verdi, og han forsøker nå å selge SEK. Andre som også sitter på store mengder SEK vil nå bli oppmerksomme på dette salget og de vil også forsøke å selge SEK - dette betyr at SEK synker i verdi; når tilbudet øker vil prisen gå ned. Grunnen til at banksjefene/spekulantene får skylden for valutakriser at få er oppmerksomme på den politikken som forårsaker at pengeverdien synker, men det er lett å få øye på at alle selger SEK. Det skulle nå være lett å se at de som har skylden for problemene er regjeringene i det landet som havner i krisen, ikke spekulantene. I virkeligheten er det slik at spekulantene holder regjeringene i sjakk og hindrer dem i å fatte alt for uansvarlige beslutninger.

Men det som mest effektivt ville hindre politikeres mulighet til å manipulere pengeverdien for på kort sikt å oppnå støtte blant velgere er en gullstandard, dvs. en pengestandard som er slik at pengenes verdi er definert til forhold til en viss mengde gull. Et slikt pengesystem er det umulig for politikerne å tukle med. Gullstandarden ble forlatt tidlig i forrige århundre fordi den ga politikere «for små manøvreringsmuligheter». I den perioden hvor gullstandarden dominerte - og hvor politikerne heldigvis hadde små manøvreringsmulighter - hadde verden flere hundre år med en stabil pengeverdi. Kort tid etter at gullstandarden ble forlatt fikk vi «de harde 30-årene», og det kom flere perioder med kriser etter dette.

Det er egentlig heller ikke nødvendig for politikerne eksplisitt å innføre noen gullstandard for å løse alle valutaproblemer. Det er tilstrekkelig at politikerne fjerner de lover som legger avgifter på slag av gullmynter, tillater personer og institusjoner å eie så mye gull de vil, og tillater gull som betalingsmiddel (idag kan man ikke nekte å ta imot kontanter - statlig trykte pengesedler - som betaling selv om en kontrakt er inngått i gull: f.eks. er det på dollarsedler trykt følgende: "This note is legal tender for all debts, public and private"). Dersom disse tiltakene blir gjennomført vil markedet selv på meget kort tid ha tilpasset seg og vi vil ha et stabilt pengesystem fullstendig uten inflasjon og annen politikertukling. Å ha et stabilt pengesystem er svært viktig for langsiktige prognoser innen all økonomisk virksomhet. ATTACs forslag vil gjøre dette lettere for regjeringer å ødelegge sitt lands økonomi for å oppnå kortsiktig politisk gevinst. Og når dette skjer vil selvsagt ATTAC og deres meningsfeller gi frihandelen og kapitalismen skylden.


DEMOKRATI = MER MAKT TIL POLITIKERNE

Når ATTAC går inn for at demokratiske institusjonene og suverene sta¬ tene som skal forsvare allmenne interesser skal beholde makt, betyr dette at de ønsker mer politikerstyring, og at mindre makt skal overlates til markedskreftene. Men hva er markedskreftene? Det virker som om ATTACs tilhengere ikke er klar over at markedskreftene ikke er annet enn summen av individers valg slik de kommer til uttrykk i tilbud og etterspørsel etter varer og tjenester. Dersom markedskreftenes makt skal reduseres, må politikere legge hindringer i veien for individers frie valg - en reduksjon av markedskreftenes betydning kan kun skje ved at individer med tvang hindres i å foreta valg de mener er positive for dem selv.

Alternativet til markedskreftene er kun politikerstyring. Men hvor kommer denne tilliten til politikerne fra? De viser seg gang på gang at politikere er svært inkompetente mht. til å løse problemer på en helhetlig måte. Det er ikke nødvendig å nedlegge et stort arbeid for å finne ut dette: her er noen få eksempler fra de siste dagers avisoverskrifter: «Molboland ville gjort det bedre» (Aftenposten om de nye og langt høyere skattesatser for førtidspensjoner), «Kontantstøtten bør omlegges» (ledertittel i Dagbladet), «Momsreformen skaper papirmølle; 60.000 bedrifter rammes» (Aftenposten), osv. ad infinitum.

Det er riktig som ATTAC hevder at i de senere år har politikere i mange land foretatt nedskjæringer på budsjettene og privatiseringer av blant annet pensjonsfond. Grunnen til dette er at politikere i ansvarlige posisjoner til en viss grad må være realistiske, og siden de ikke kan øke skattene så mye som ville ha vært nødvendig for å opprettholde disse offentlige tjenestene, må enkelte områder privatiseres og enkelte utgifter må reduseres. Å opprettholde disse på det tidligere nivå er helt urealistisk.

Årsaken er at dersom skattene blir for høye, vil folk slutte å jobbe, og/eller de kan flykte til skatteparadisene. Det er da logisk at ATTAC også vil straffe skatteparadisene, men skatt er tyveri, og å eliminere skatteparadisene er å arbeide for at de man vil stjele fra ikke skal kunne klare å rømme. Klarer man å eliminere skatteparadisene, vil skattenivået i alle land øke, og produksjonen vil synke, med nød og elendighet for alle som resultat.

Også u-landsgjelden er et resultat av at politikere har fattet vedtak som er til skade for folk flest. Disse lånene er selvsagt ikke gitt av private banker etter en forsvarlig kredittvurdering av lånesøkeren, disse lånene er gitt av politikere i i-land (f.eks. ved garantier til private banker) til politikere i u-land. Og selvsagt har politikerne i u-landene ikke klart å bruke disse pengene til fornuftige investeringer slik det var meningen, pengene er således sløst bort på u-landspolitikeres prestisjeprosjekter. De som må betale for disse meningsløse vedtakene er som alltid skattebetalerne, skattebetalerne i u-land (hvis disse landene må betale gjelden), eller skattebetalerne i i-land (hvis gjelden slettes).

ATTACs bruk av slike eksempler som begrunnelse for å øke politikeres makt og ta makt vekk fra private finansinstitusjoner må være et resultat av en betydelig evne til å ville gjennomføre sine ønsker i strid med hva alle fakta og all erfaring tilsier.

Det er riktig at valget står mellom demokrati og det frie marked, men det er også korrekt at marked - og kun marked - representerer frihet. Demokratisk kontroll, som ATTAC ønsker, innebærer i praksis at ca 60% av befolkningen hvert fjerde år leverer en stemmeseddel som representerer et valg mellom opptil et halvt dusin nærmest identiske alternativer. Frie markeder derimot er et uttrykk for det store antall valg mellom mange alternativer hvert eneste individ foretar hver eneste dag (mht. hva han kjøper, hvordan han investerer, hvor og med hva han velger å arbeide, etc.). Folk flest er skuffet over at politikere systematisk bryter sine valgløfter, og den utbredte politikerforakten er meget velbegrunnet. Og korrupsjonen og kameraderiet blant politikere er meget stor. ATTAC velger allikevel å gå inn for øket makt til politikerne på bekostning av de valg individers foretar hver eneste dag. Hvorfor?


HVORFOR FÅR ATTAC OPPSLUTNING?

Den fundamentale årsaken til at ATTAC vil prøve gamle, velprøvede metoder som alltid har gitt negative resultater, og ikke lar seg påvirke av den store mengde erfaring som viser at denne type tiltak ikke vil gi de ønskede effekter, er selvsagt av grunnleggende filosofisk karakter. Det som fundamentalt sett styrer alle mennesker er deres grunnleggende moralske oppfatninger, og den grunnleggende moralteorien som dominerer overalt idag er altruisme: overbevisningen om at man har plikt til å gi avkall på egne verdier for å hjelpe andre mennesker. Det er dessverre slik at det er stor fattigdom og nød i store deler av verden, og det altruister flest da tenker er at de som er rike må avstå fra endel av det de eier og at dette må gis til de som har lite. Dette er grunnen til at de aller fleste politiske partier går inn for økede skatter og større overføringer til ulike svake grupper. (Kanskje gir politikere løfter om skattereduksjoner i valgkamper, men i praksis økes de aller fleste politikere skattene når de får makt til det). Grunnen til at mange mennesker i valg stemmer på slike partier er et resultat av at den dessverre alt for store utbredelse av irrasjonelle ideer som kollektivisme og altruisme.

Men denne ideologien er på sikt ødeleggende både for de som gir (eller «gir») og de som mottar - de som mottar vil bli passivisert og vil stadig trenge mer, og de som gir må gi mer og mer fordi de fattige som mottar vil ikke bli mindre fattige av å motta «gaver». Dette vil resultere i fattigdom for alle, noe vi tydelig har sett i de sosialistiske landene.

Løsningen er et økonomisk system hvor arbeid lønner seg, og skal dette være en stabil tilstand over lang tid, må de som produserer ha full moralsk og juridisk rett til å beholde og/eller selge det de produserer som de selv måtte ønske. Videre må staten beskytte slik virksomhet. Men dette systemet vil ikke kunne bli gjennomført så lenge altruismen dominerer - så lenge altruismen dominerer vil de som har noe bli fratatt mer og mer, og de som skal motta vil ikke motta noe som virkelig hjelper på lang sikt. Dette systemet som finnes nesten overalt idag er ødeleggende for langsiktig velstand, og den politikken ATTAC ønsker vil forårsake enda større skader på verdiskapende virksomhet. Løsningen på de reelle problemene ATTAC er opptatt av - fattigdom i store deler av verden - finnes, men løsningen er i strid med det moralsyn og de grunnleggende filosofiske ideer folk flest har. Derfor er det dessverre svært sannsynlig at de forslag som ATTAC fremmer i en viss grad vil bli gjennomført, og med større fattigdom og større elendighet som uunngåelig resultat. Og da vil det dukke opp nye organisasjoner med nye navn som hevder at kapitalismen fører til fattigdom og at enda mer skatt og enda mer politikserstyring er eneste løsning på fattigdomsproblemene.

© Vegard Martinsen 2001


Copyright © Foreningen for Studium av Objektivismen