www.aera.no



Kunst & kitsch: to verdisystemer
av Hanna Cecilie Skurdal

“Definitions are the guardians of rationaliy, the first line of defence against the chaos of mental disintegration”.

— Ayn Rand, “The Romantic Manifesto”


Det “gode” verdisystem

Ethvert individ ikke bare har, men må ha en filosofi, og dermed befinner det seg innunder et dominerende verdisystem. Verdisystemene setter bestemte krav og arbeidsinstrukser, og tar hele tiden sikte på å erstatte den bestående “slette” tilstand med noe bedre. Det filosofiske grunnlaget for det verdisystem (og dermed de verdisyn) som dominerer vår tids kultur, og som med få unntak har dominert i hele historien, finner man i den kollektivistisk-altruistiske etikken med Gud, stat og samfunnets øvrige institusjoner som overbærere. Grunnlaget for verdens tilstand i dag er å finne i bestemte filosofiske idéer som muliggjør disse verdisystemenes eksistens, nemlig: Kants filosofiske system, inkludert grenene metafysikk, epistemologi, etikk, politikk og disses resultat: estetikk. Estetikken måles ut fra en etisk målestokk, og skaper det “gode” resultat: kunsten. (Dette poenget legger også kunstteoretikeren og filosofen Hermann Broch stor vekt på i boken Kitsch og kunst fra 1933.)

Kunsten blir styrt av strenge etiske regeler som er til det gode for sitt verdisystem. God kunst underkaster seg det etiske primat, og kan med rette uttrykke det etiske i tiden: tendenskunsten. Denne estetiske retningen innenfor kunsten ble adoptert av den Kant-influerte filosofen Hegel. Han tar i utgangspunkt i “Weltgeist” (tidsånden), som har elementer fra filosofiene til Fichte og Schelling. (Disse var også sterkt influerte av Kant).

Dialektikken, forandringens lov, er fremtidsplanen i kunsten. Utviklingen streber bort fra det jordiske, det som har vært; det som er synlig, definerbart og rasjonelt – det aristoteliske. Det streber mot det absolutte mål; det irrasjonelle, som er usynlig i sin uendelighet. I de verdisystem som ligger til grunn, for eksempel for vitenskap og kunst, så er den estetiske konkretisering av systemets etiske streben foreldet i samme øyeblikk den fullføres (Broch). Kunsten spiller derfor en stor rolle i verdisystemet fordi fremtiden er skjult under et mørke. Sikkerhet blir frembragt av det synlige og skapte, i det som har vært. Kunsten og dens verdisystem er autonom, da det er en selvfølge at den må forsvare sin renhet: “L’art pour l’art”, mot alle andre systemers stormløp og uforstand (Broch).

Jo større verdisystem, desto vanskeligere er det å definere verdier på en rasjonell måte. De store verdisystemer har vansker med å ha definerbarhet som et viktig kriterium; da de ikke kan gi noen rasjonelle verdimål til mennesket. Derfor gir menneskene seg hen til de store systemers dømmekrefter. Innenfor den autonome kunst og dens verdisystem befinner skaperen av verkene seg: kunstneren. Kunstneren setter sin lit til kuratoriatet, elitegruppen bestående av kunsthistorikere, kunstteoretikere, kunstkritikere, kunstinstitusjoner, kunstmuseer og kunstgallerier. Grunnlaget for kuratoriatet finner man i Kant og Hegels filosofiske systemer. Kants Kritikk av dømmekraften (1790) er som bibelen å regne for dette kunstetablissementet. La meg gi et innblikk i denne: I §§ 1, 32, 41 og 44 hevder han at det skal eksistere et øvre sjikt av kunstteoretikere som har fått sin “genuin taste”, den ekte gode smak, gjennom kunnskap, som skal være komplementær og berettiget til å dømme det estetiske. Følgelig er dette et resultat av det etisk gode. I henhold til §§ 2, 6 og 33 skal man dømme ut fra det etisk gode som er til samfunnets beste (Odd Nerdrum et.al.: On Kitsch). Her er det nødvendig med det allmenngyldige, slik at alle skal kunne få den samme opplevelsen av verket. Dette har igjen sitt utspring fra de plikter og tilrettelagte innsatser som samfunnet pålegger oss. Begrepet pietisme virker innlysende å bruke her, da Kant redegjør for “belønning en gang senere”-prinsippet. Dette prinsippet går som en rød tråd gjennom hele hans filosofi. Belønning forstås som noe man får fra Gud, stat og samfunn.

Kuratoriatets “genuin taste” bedømmer altså kunsten ut fra det platonsk-kantianske syn: en subjektiv, universell estetisk skjønnhet. Det skjønne i denne sammenheng er det som er skapt av naturen; naturen skaper det skjønne, og naturen er igjen skapt av Gud. Dette fører oss til den primære utøveren i kunsten: kunstneren. Kunstneren skaper med filosofisk utgangspunkt i Kants trancendens og Hegels “Weltgeist”. De er forut for sin tid, noe som støttes opp om at kunstneren ikke vet hvordan eller hva som skaper deres verk. “Jeg vet ikke hvorfor eller hvordan jeg lager det jeg lager, det er bare noe som kommer”, er et kjent sitat fra kunstnere. Komponisten Gustav Mahler sa det slik: “Det er ikke jeg som velger musikken. Det er musikken som velger meg”. Her har vi § 46 fra Kritikk av dømmekraften, hvor kunstneren som skaper tidens estetiske riktige effekt; er geniet som skaper innenfor sitt autonome “l’art pour l’art”. Geniet er som en gud som får overnaturlige krefter, som sammen med ”Weltgeist” foretar en skapelse av kunst de ikke kan forklare. Innenfor den aristoteliske filosofitradisjon kan dette betraktes som en aktør som ikke er seg bevisst sin egen eksistens. Som mye annet innen Kants filosofi hviler også § 46 på Platons idélære: Idéene kan vanskelig fattes og forstås, men er dog de dominerende styringsinstrukser i tilværelsen.

Kunstneren skal arbeide godt i henhold til sitt verdisystem, ikke skjønt. Det å skape kunst skal derfor ikke være en yrkesmessig profesjon. Da det er for å tjene penger, og dette er mindreverdig. Kunstneren arbeider godt kun ut i fra at det er en god og reell verdi i seg selv. (Jmf. § 43).

Fra ca. 1790 og frem til i dag har begrepene kunst – inkludert vår tids modernistiske kunst – og kunstner eksistert med den helt spesielle betydning som Immanuel Kant gav dem. Kunstneren skaper i kraft av sitt geni og Weltgeist. Kuratoriatet har den “genuin taste” og bestemmer hva som er skjønnhet; og dermed den etterfølgende allmenne kategoriserende smak, som skal tilfalle hele samfunnet.


Det “onde” verdisystem

I verdisystemer finner vi også det vi kaller imitasjonssystemer. Innenfor kunstens verdisystem er dette kitsch. Kitsch ble først konstatert som det ondes pol i kunstens verdisystem av Hermann Broch. Dette forklarer at kitsch har et tyngre estetisk fundament enn “masseprodusert skrap” som kitsch forbindes med i dag.

For kunsten er kitsch det samme som anti-krist er for kristendommen. Kitsch er som nevnt noe som utarter seg som en negativ pol i forhold til kunstens autonome “l’art pour l’art”. Her er det et estetisk krav som tar utgangspunkt i det som har vært, med andre ord fortidens og dens teknikker. De transporterer dette videre til et verdimål, for kunsten et falskt verdimål; en anti-krist, en bærer av det onde. Kitschens anti-etiske krav griper “dogmatisk” inn i det opprinnelige systemets utvikling, og dens autonome frihet. Dette forklarer hvorfor vi ikke har mesterverk med fortidens teknikker (som ble brukt av for eksempel Vermeer, Rembrandt og Caravaggio) i våre gallerier i dag. Kitsch blir neglisjert av den årsak at den ikke kan vurderes ut fra kunstens estetiske målestokk; dette fordi den er etisk ond (Broch).

Hvorfor er kitsch ond? Fordi den er en definert fiende av samfunnets dominerende verdisystem. Med andre ord samsvarer ikke kitschens verdisystem med den platonsk-kantianske filosofitradisjon. Den er heller ikke i takt med Hegels “Weltgeist”, da kitschen retter seg tilbake til fortidens teknikker og de tidløse, grunnleggende og allmenngyldige problemer og verdier i den menneskelige tilværelse; med oppmerksomheten rettet kun mot individet og dets eksistens. Kitschens verdisystem må dog sies å være i tråd med den aristoteliske filosofitradisjon. Broch formulerer det slik: Kitsch “viser verden slik den virkelig er, eller i det minste burde være”.

Kitschsystemet består av enkeltindividet og dets reelle interesser, dvs. ikke av det transcendente. Dette gjør det mulig å angi et rasjonelt verdimål. Kitschprodusentene skaper kun ut i fra egne metafysiske verdier, med et godt håndverk basert på full bevissthet over egen eksistens. Håndverket har sitt utspring fra en høy bevissthet (teknisk briljans), samt de metafysiske verdier som fremviser et fundamentalt rasjonelt eksistensgrunnlag hos individet: kitschprodusenten.

Kunstneren skaper (det de hevder er) godt, kitschprodusenten skaper skjønt. Skjønt ut i fra skjønnhet med tidløse kvaliteter og forherligelse av mennesket. Kunstneren må konkretisere verdisystemet i sin uavslutthet, i deres levende utvikling: Hvordan forholdene virkelig er. Mens kitschprodusenten på sin side skaper og projiserer menneskene slik de kunne være og burde være, og slik de selv ønsker å være. Kitsch vil jeg således hevde hører hjemme i den aristoteliske filosofitradisjon. Kunst hører helt åpenbart hjemme i den platonske filosofitradisjon.

Menneskelige handlinger og deres resultat er verdier (eller ikke-verdier) innenfor det bestemte verdiområde (Broch). Som nevnt tidligere representerer kitsch etisk ondskap i henhold til det platonske-kantianske filosofisyn. Sett fra et aristotelisk ståsted må kitsch anses som etisk god.


Objektivismen & kitsch

Objektivismen, det radikale filosofiske system skapt av Ayn Rand, er fullt ut aristotelisk. Faktisk mer aristotelisk en Aristoteles’s egen filosofi. Det er den eneste komplette og konsistente filosofiske fullbyrdelse av de “vestlige verdier” som har eksistert. Det vil si det eneste filosofiske system som forfekter fornuft, rasjonell egoisme, individualisme og laissez-faire kapitalisme. Tradisjonen begynte med antikkens fremste tenker, Aristoteles, og ble fullbyrdet i moderne tid av Ayn Rand.

Objektivismen er et sekulært livssyn som identifiserer de prinsippene et menneske må tenke og handle i samsvar med for å kunne leve et godt liv.

Metafysikk: Objektivismens utgangspunkt er at virkeligheten, den ytre verden, eksisterer uavhengig av menneskets, eller noen annens, bevissthet; uavhengig av enhver observatørs kunnskap, tro, følelser, ønsker eller behov. Alle ting er det de er, A er A, og bevissthetens oppgave er å oppfatte virkeligheten – ikke å skape den. Objektivismen forkaster derfor enhver tro på det overnaturlige, og enhver påstand om at individer eller grupper skaper sin egen virkelighet.

Epistemologi: Objektivismen hevder videre at man kan stole på sansene, og at logikkens lover gjelder med absolutt gyldighet. Det finnes ingenting som er stengt for den menneskelige erkjennelsesevne. Fornuften tier aldri. Å være objektiv vil si å trekke logiske konklusjoner basert på sanseinformasjon. Med denne metoden oppnår man sikker kunnskap om virkeligheten. Ytterligere informasjon om hvordan man gjør dette, finner man i den objektivistiske kunnskapsteori. Objektivismen forkaster enhver form for mystisisme (overbevisningen om at kunnskap er et resultat av åpenbaring), og den forkaster skeptisisme (overbevisningen om at kunnskap er umulig og ingen kan være sikre på noe).

Menneskesyn: Objektivismen hevder at mennesket av natur er et rasjonelt vesen, d.v.s. født med en kapasitet til – og et eksistensielt behov for – å tenke fornuftig. Fornuften, som er menneskets eneste vei til kunnskap, er vårt mest grunnleggende overlevelsesredskap. Men mennesket bruker ikke fornuften automatisk. Dette må villes. Objektivismen hevder at mennesket har fri vilje, og forkaster derfor enhver form for determinisme, overbevisningen om at mennesket er et hjelpløst offer for krefter utenfor dets kontroll (slik som Gud, onde ånder, stjernetegn, skjebne, oppdragelse, gener, kjønn eller økonomiske forhold). Mennesket skaper sin personlige identitet gjennom sine frie valg, og er av natur et suverent vesen.

Etikk: Objektivismens etiske system er avledet, på logisk vis, fra observasjoner av hva som er menneskets og virkelighetens natur. Dette gjør at det er objektivt hva som er godt og ondt. Rett og galt er reduserbart til et spørsmål om fakta, og er derfor fornuftens, og ikke følelsenes domene. Av den grunn forkaster Objektivismen subjektivisme, som er overbevisningen om at alle moralske forestillinger er basert på ubegrunnete meninger og tilfeldige følelser. Objektivismen hevder at mennesket – ethvert menneske – er et mål i seg selv, og ikke et middel for andres mål. Enhver må leve for sin egen skyld, uten å ofre seg selv for andre, eller ofre andre for seg selv. Et menneskes høyeste verdi er dets eget liv, og hensikten med livet er å oppnå egen lykke. Objektivismen forkaster derfor enhver form for altruisme, overbevisningen om at det gode er å ofre sine egne interesser for andre – uansett om “andre” betyr staten, rasen, samfunnet, de svake/syke/fattige, familien, Gud, dyrene, plantene eller atmosfæren. Den fremste dyd, i henhold til Objektivismen, er å leve et produktivt liv med ens egen, uavhengige, rasjonelle vurderingsevne som ens eneste veiledning til handling.

Politikk: Det følger fra den Objektivistiske etikk at alle mellommenneskelige forhold må være basert på frivillighet. Det grunnleggende prinsipp for all samhandling med andre mennesker er derfor at ingen, verken individer eller grupper, har rett til å tiltvinge seg verdier fra andre, verken med vold, trusler eller svindel. Mennesker må behandle hverandre som handelspartnere, og bytte likt mot likt. Det eneste samfunnsystemet som forbyr bruk av tvang i mellommenneskelige forhold er kapitalismen. Kapitalisme er et system basert på anerkjennelsen av individers rettigheter, inkludert privat eiendomsrett, hvor statens eneste rettmessige funksjon er å beskytte individer fra andres bruk av tvang. Objektivismen forkaster enhver form for kollektivisme (kravet om at individet må underkaste seg fellesskapets vilje), samt overbevisningen om at det er statens oppgave å regulere økonomien og omfordele rikdom.

Estetikk: Objektivismen inkluderer også estetikk, den grenen av filosofien som omhandler kunstens natur og funksjon i menneskets liv. I strid med dagens utbredte oppfatning hevder Objektivismen at ikke alt som blir utgitt for å være kunst, virkelig er det. Det er en psyko-epistemologisk årsak til at mennesket reagerer emosjonelt på kunstverk og som gir oss et kognitivt behov for kunst. For at et kunstverk skal tilfredstille dette behovet, må det oppfylle visse betingelser. Disse er objektive, og bestemt av visse egenskaper ved den menneskelige bevissthet. “Kunstneriske” produkter som ikke oppfyller disse betingelsene er ikke kunst, men søppel.

I det følgende vil jeg forsøke å vise og argumentere for at kitsch kan ses på som den estetikk som er i samsvar med Objektivismen. Siden Objektivismen er et lukket filosofisk system, er det ikke min intensjon på noen som helst måte å hevde at Objektivismens estetikk er kitsch. Min observasjon må ses på som et forslag til supplement til den delen av Rands filosofi som er minst kjent og minst belyst: estetikken.

Kitschens verdisystem tar utgangspunkt i en hyllest til livet, og dermed en flukt fra døden og mørke. Kitsch kan sies å ta det irrasjonelle; mennesket i kunsten, og forsøker å gjøre det rasjonelt. “Flukten” er til noe evig, vakkert og skjønt; det vil si en dyptgående hengivelse til verdier, til det høyeste og beste, til det idéelle. Man føres tilbake til roten til livet. Dette gjør kitschprodusenten i form av et valg (bruk av fornuften) som ytrer en vilje. Ved bruk av sitt intellekt og valg av verdier skaper han noe som retter seg kun mot individet og dets eksistens her på jorden.

Alt som kan kalles verdier tar dypest sett sikte på å “overvinne” døden, og følgelig å “oppheve” den: Døden er båret av menneskets vilje. Ethvert rasjonelt menneske tar avstand fra alt som er bærer av død og mørke, men henvender seg direkte til livet og lyset. Bæreren av liv og lys i denne kontekst uttrykkes ved følelser.

Kitsch skal vekke følelser, mens kunsten skal belære. De verker en kitschprodusent skaper er et resultat av hans “sense of life”, for å bruke Ayn Rands uttrykk. Dette er en sum følelser, slik at individer i opplevelsen av et kitschverk kan føle så realistisk som mulig; styrke, glede, drama, tragedie, sorg, sensualitet, sentimentalitet og kjærlighet. Disse følelsesaspektene gir opphav til refleksjoner av typen: “Slik kunne eller burde mitt liv ha vært”, eller “slik burde det ikke være”. “Slik vil jeg være”, eller “slik vil jeg ikke være”. Kitsch fremmer følelser som gjenspeiler og har sitt opphav hos individets vilje. Viljen har igjen sitt opphav hos fornuften. Det å like et kitschverk er en personlig følelse, og ikke en kuratoriatisk/kantiansk følelse av hva man skal like. Dette samsvarer med Objektivismens estetiske teori slik Ayn Rand legger den frem i boken The Romantic Manifesto.

Kunst er en selektiv gjenskapning av virkeligheten i overensstemmelse med kunstnerens metafysiske verdivurderinger (Ayn Rand: The Romantic Manifesto). Ut fra analysen over av kunst og kitsch, virker det mer naturlig å omtale kitsch som en selektiv gjenskapning av virkeligheten i overensstemmelse med kitschprodusentens fundamentale verdivurderinger. Kitsch tar utgangspunkt i produsentens bevissthet, metafysiske verdier, og vedkommendes grunnleggende moral. Er viljen betinget av fornuften så har man presise verdier. Hva som er med i et kitschverk forteller hva kitschprodusenten anser som viktig ved tilværelsen – og det han utelater forteller hva han anser som uviktig. Kitschprodusenten er en aktør som er seg bevisst sin egen eksistens. Gjennom det han produserer viser han kanskje dette klarest av alle.

Kitschprodusenten betrakter objektet, og gjengir det med dets naturlige skjønnhet ved bruk av høy teknisk ferdighet (håndverket). Kitschverket er helt bevisst utført og formidler av innhold det ekte ved individet, og med kreativitet, fantasi og drama. Temaene skal helst ikke henspille på faktiske hendelser. Verkene innbefattes av tidløse kvaliteter og en glorifisering av individets vilje. Karakterene kan være underveis mot et mål og/eller befinne seg i situasjoner hvor de må kjempe for sine valgte verdier. Kitsch er fremstillingen av et bestemt tidløst vakkert objekt eller fenomen. Det kan for eksempel være en vakker solnedgang eller fremstillingen av det vakre, edle og idéelle ved mennesket – mennesket på sitt beste. Den sansbare og objektive virkelighet er kitschens utgangspunkt. Det er med basis i denne at kitschprodusenten foretar de verdivurderinger som han siden velger å fremstille. Ikke en verden bestående av irrasjonalitet, overnaturlige åpenbaringer, mystikk og selvoppofrelse, som man finner i Platons, Kants og Hegels filosofiske systemer.

I kitschens verdisystem står kitschprodusenten mye sterkere som skaper av sine verk, enn kunstneren innenfor kunstens verdisystem. Kunstneren får som nevnt sin kunstneriske erkjennelse fra kuratoriatet. Kitschprodusenten derimot får sin erkjennelse gjennom hva han velger å presentere og hvordan han presenterer det. Hva han velger gjenspeiler som kjent hans grunnleggende verdisyn. Nøkkelbegrepet her, som er av objektivistisk herkomst, vil jeg hevde er psyko-epistemologi: og det er det som muliggjør en gradering av et kitschverk.

Psyko-epistemologi vil i denne kontekst si hvordan kitschprodusenten integrerer sin kognisjon av bevisstheten, det vil si sin betrakting og forståelse av virkeligheten. Kitschprodusenten viser virkeligheten mer ekte og realistisk, med sin figurative visuelle fremstilling av et objekt, enn kunstneren. Den mest talentfulle og rasjonelle kitschprodusent gir med sin enorme kraft av psyko-epistemologi en klarhet og teknikk som levelig-gjør, fremhever og forherliger menneskets eksistens. Et godt håndtverk er som en tidløs verdi å regne. Har produsenten dette, fremviser han en kompleks teknisk briljans ingen kunstner er i nærheten av å besitte. Jo bedre håndverk, desto høyere bevissthet. Verker av denne typen faller inn under graderingen høy kitsch.

Integrasjonen i menneskets bevissthet er den psyko-epistemologiske nøkkel til fornuft (Rand: The Romantic Manifesto). Med kitschens verdisystem og et objektivistisk filosofisk fundament, kan kitsch fungere som en psyko-epistemologisk balsam for mennesket. Kitsch viser med sin fremragenhet at mennesket eksisterer som et rasjonelt vesen. Kunstens verdisystem foretar en forvrenging og ødeleggelse (dekonstruksjon) av virkeligheten, dette fører dermed til en disintegrasjon av menneskets sinn (fornuft). I kitschens verdisystem kan ikke dekonstruksjon av virkeligheten forekomme, da det vil bety en disintegrasjon av menneskets sinn, og dermed ødeleggelse av fornuften. Sinnet – vår rasjonelle tenkeevne – er menneskets grunnleggende overlevelsesredskap, på samme måte som vingene er fuglens. Kitsch er en avvisning av alt som er negativt for mennesket. Kitsch er en flukt fra døden, ikke til den.

Kitschprodusenten bruker menneskets eksistens som den moralske standard som ligger til grunn for de verdier han velger å presentere og konkretisere i sine verker. Menneskene som fremmer en personlig følelse av å se eller høre disse verkene føler en tilknytning i henhold til uttrykket “sense of life”. Dette begrepet, som nevnt henspiller det på en sum følelser samt menneskets dypeste verdier, presiseres og utdypes ytterligere av Ayn Rand som personlighet.

Kitsch er en kommunikator til sine tilskuere på to hovedtrinn: Trinn en utgjøres av fornuften, da de bevisste tilskuere ved bruk av sin psyko-epistemologiske integrering blir grepet av sitt møte med håndtverket. Trinn to utgjøres av følelser. Dette er et naturlig resultat av trinn en. Følelsenes sterke effekt er den største gaven kitschprodusenten gir sine tilskuere. Hos det bevisste menneske er det bruk av fornuften som leder til opplevelsen og forståelsen av et kitschverk; følelsene er det naturlige resultat.

Som vi har sett bedømmes kunst ut fra kuratoriatets verdisystem. I kitschsystemet skal det finne sted en objektiv bedømming. Ayn Rand har i sine estetiske teorier lagt grunnlaget for hvordan en slik objektiv bedømming skal foregå. Jeg vil nå forsøke å utdype den med utgangspunkt i kitsch.

Kritikerne behøver ikke å like kitschprodusenten og hans verdier. Ja, de kan være uenig med ham både filosofisk og politisk, og de kan kanskje ikke fordra ham ut fra personlige uoverensstemmelser, men dette må ikke berøre kritikken slik at kritikeren med dette som grunnlag kan avgjøre om kitschverket er av høy eller lav kvalitet. Kritikeren skal besitte den unike evnen til å kunne vurdere og bedømme et kitschverk objektivt. Hva er det så en kritiker skal vurdere for å komme frem til en objektiv bedømmelse? Jo, utførelsen av verket, det vil si den tekniske innsikten som kitschprodusenten besitter (håndtverket). Dess høyere teknisk innsikt, dess mer klarhet, og dermed bedre skildringer og fremstillinger av mennesket. En slik objektivitet viser oss også samtidig hvor mye hardt (eller mindre hardt) arbeid som er lagt ned i verket. Graderingen av teknisk innsikt rangerer kitschprodusenten ut fra hvilket nivå han befinner seg på. Høykitsch fremstiller naturen så realistisk som overhode mulig og mennesket på sitt mest idéelle. Her fremstilles for eksempel et inderlig lys, glødende myk hud eller fremhevelsen av de karaktertrekk og dyder som utgjør en helt.

Grunnlaget for Objektivismen er de metafysiske aksiomene eksistensen eksisterer, A er A, og eksistens er identitet, identifisering er bevissthet. Ut fra min teoretiske analyse kan kitsch ses på som det estetiske resultat av dette filosofiske grunnsynet.

De visuelle abstrakte elementer i kitschprodusentens arbeide utgjør temaet i hans verk. Temaet viser dypest sett hans grunnleggende syn på livet, mennesket og dets eksistens. Hva som er av viktighet for ham fremstilles i et bevisst syn på hvordan livet kunne være og burde være. Temaene kan således utspille seg i form av kjærlighet, kamp, sorg, glede, tragedie, sentimentalitet, grøss etc. Med andre ord: tidløse kvaliteter som innebærer det å være menneske.

Kitschverket forteller en historie som kan være med å danne grunnlaget for en vilje hos mennesket. Vilje til hva? Vilje til å eksistere, og føle at man eksisterer. Da virker historien som en veileder mot noe bedre. Temaet kan gi tilskueren glede i form av personlige følelser som for eksempel kan være med å styrke hans eksistens, eller rett og slett gi ham følelsen av at han virkelig lever.

Karakterene i verkene kan være i kamp mot ett mål, eller i en kamp om verdier. Karakterene er der mennesket burde være: i sin opphevede glans, eller omringet av ingen verdikonflikter overhode. Fremstillingen av karakterene tar avstand fra Gud, mystikk, samfunn og institusjonelle regler og moral; igjen influert av Immanuel Kant. Ingen offisiell statsideologi, struktur og politiske fremstillinger. Ingen ironi, og da heller ingen skeptisisme til livet; da kitsch henvender seg direkte til skjønnheten og sannheten hos mennesket. A er A. De lar sine karakterer få sin fortjente flukt til en tilværelse der de kan leve rasjonelt ut i fra sine verdier. Enhver konflikt er en konflikt ut i fra moral og verdier. Temaet er som nevnt av tidløse, universelle kvaliteter av menneskets eksistens. Kitschprodusenten har verdier de vil ha og beholde, og dyden; evnen til å mestre kitsch, er middelet de bruker for å få eller for å beholde disse verdier. Verdiene de gir sine tilskuere er så enkelt som: eksistens eller ikke eksistens. Det rasjonelle og fornuftige mennesket tar ansvar for sitt liv og sier: eksistensen eksisterer.

Kitschprodusenten er et mål i seg selv. Middelet og målet er det samme. Middelet, i vår kontekst: mestring av ett komplekst teknisk håndtverk, drama og fantasi, og målet som da følgelig er skapt av middelet: ett fremragende mesterverk av kitsch. Fornuften og bevisstheten bringer tilskueren til kitschprodusentens middel; og resultatet er gleden av både kitschprodusent og tilskuer. Kitschprodusenten får selvfølelsen av mestringen, og tilskueren deler den følelsesmessige tilstand med kitschprodusenten; gjennom kitschverket.

Kitsch er som nevnt å anse som en flukt fra døden. Denne flukten må forstås som det som er til det beste for menneskets liv her på jorden. Dette forklarer at kitsch ikke er i tråd med den mest utbredte oppfatningen av romantikken, da den innebærer en flukt til religion, mystikk og det overnaturlige. Kitsch tilhører heller ikke den klassiske skole hvor det legges et sett med bestemte formregler til grunn for skapelsen av et verk. Menneskets frie vilje og kreativitet er kilden til kitsch, med den fundamentale likheten som knytter kitshprodusentene sammen: stor teknisk innsikt (godt håndtverk). Kitsch er et resultat av menneskets integrering av bevisstheten, det vil si den psyko-epistemolgiske integrasjon som medfører en rasjonell erkjennelse og forståelse av livet og virkeligheten.

Det er viktig å merke seg at “sense of life” ikke inngår som en del av den objektive bedømmingen av et kitschverk. “Sense of life” er som kjærlighet: kompleks av følelser og dermed vanskelig å forstå. En kitschprodusent som har dyp forståelse av sin “sense of life” kjenner sin personlighet, og har integrert sine metafysiske verdier kognitivt. Summen av følelser kan kun forstsås når de er analysert, identifisert og sjekket konseptuelt (Rand: The Romantic Manifesto). Følelsene matcher da individets forståelse av virkeligheten og hans rasjonelle dømmekraft.


Kitschens verdisystem innenfor det Objektivistiske filosofiske system

I det metafysiske og epistemologiske, finner vi basisen for det psyko-epistemologiske i kitschprodusenten. Kitschprodusenten er seg høyt bevisst og viser sine metafysiske verdier av menneskets eksistens. Epistemologisk sett benytter de sin tenkeevne og sin fornuft også på håndtverket, som er et resultat av hardt arbeid. Utspringet; mesterverkene, kommer kun ut i fra kilden: kitschprodusenten. Ikke noen andre eller noe annet, kun kitschprodusenten og hans arbeide. I henhold til etikken, er kitschprodusenten, som er ett rasjonelt individ, bevisst på sine dyder og verdier. De tre fundamentale verdier i denne kontekst er: å skape og beholde sine verdier, å beherske et komplekst håndverk og dets teknikker for å fremstille menneskets eksistens. Resultatet er en selvfølelse som et resultat av å kunne beherske fortidens teknikker, samt en evne til å ha drama og fantasi – alt dette er med i skapelsen av et kitschverk.

I dagens økonomiske system er kunstlivet gjennomdirigert av det offentlige. Laissez-faire kapitalisme er det sosiale system der kitschprodusentene har full frihet til å skape – her er det intet offentlig apparat som godkjenner hva som er akseptabel kunst/kitsch. Kitschens verdisystem innbefatter ikke ideologier av platonsk-kantiansk infrastruktur, siden disse bygger på feil moral, på kollektivet og demokratiet, og ut i fra det gode verdisystem i kunsten. Kitschen, vil jeg hevde, eksisterer under to filosofiske systemer: Aristoteles’ og Objektivismen.

Kitschprodusenten skaper ut i fra sin vilje til skjønnhet, en skjønnhet som er menneskets eksistens. Det er hans metafysiske verdier; hans syn på livet, hans beherskelse av sine dyder og verdier: talentet. Ingen struktur av noen art skal infiltrere seg med kitschprodusenten; han blir ikke dømt av nasjonale-, rasemessige, politiske, eller religiøse verdier; han blir kun dømt ut i fra tidløse kvaliteter som menneskets eksistens, drama, tragedie, fantasi, som er reflektert i håndverk og teknikk.

Innunder den siste grenen; estetikk, vil jeg påpeke at Ayn Rand brukte sitt begrep “Romantic Realist” med rette. Jeg håper dog at min fremstilling så langt viser hvilket begrep som er det som har best teoretisk overbygning.

Den delen av romantikken hun foretrekker er den som er influert av Aristoteles og kapitalismen. Under det opprørske 1700-tallet sprang det ut en kapitalisme i etterkant av den industrielle revolusjon, og da var det en aristotelisk “sense of life” blant menneskene i vesten, men det var også et sterkt filosofisk preg av Platon og Kant. Dette var årsaken til at kapitalismen etter hvert forsvant, det fantes ikke noe rasjonelt filosofisk grunnlag for den. Objektivismen er det eneste filosofiske forsvaret av kapitalismen som finnes, og således det eneste som kan sikre kapitalismens eksistens. Immanuel Kants Kritikk av dømmekraften influerte romantikken utrolig sterkt, ved å hevde at skjønnhet er å tjene moral og smak. Moralen er som kjent altruisme og kollektivisme. Dette skjedde på slutten av det syttende århundre og begynnelsen av det attende. Det var omkring disse tider at Frederich Schiller ga ut bøker basert på Immanuel Kants Kritikk av dømmekraften. Dette ble med tiden spredd inn i de intellektuelle sfærer, og i tråd med Habermas’ tilhørighet i Kant, var dette et tungt og fundamentalt veiskille innenfor estetikkens verden (Odd Nerdrum et.al.: On kitsch).

Et meget viktig element i denne sammenheng er at den så til de grader Kant-influerte romantikken vurderte verker i henhold til §§ 46, 49 og 50 i Kritkk av dømmekraften som ”fine art by the genius”. Hermann Broch skildrer romantikken ut i fra en platonsk-kantiansk vinkel; og hevder da at falt man ned fra geninivået i romantikken, falt man rett ned i kitschen. Siden Objektivismen ikke skal ha noe platonsk eller kantiansk innslag, burde Objektivismen ha kitsch som sin estetiske gren.

Ayn Rand favoriserer den delen av romantikken der individet står fritt, og hvor “the artist” skapte kun ut i fra eksistensen til mennesket og forhøyelse av individet og dets vilje. De skapte ikke ut i fra Gud, mystikk eller noen politisk ideologi. Kapitalisme var det sosiale system som gjorde dette mulig. Dessverre vendte de fleste intellektuelle seg vekk fra kapitalismen da de anså den som ensbetydende med materialisme. Man så ikke at kapitalismen var det eneste som garanterte menneskets intellektuelle så vel som økonomiske frihet.

Enkelte gjorde opprør i navnet til den individuelle artists frihet; med andre ord: et opprør mot den klassiske skole, som innholdt strenge regler for hvordan man skulle lage et kunstverk. “Opprørstider er kitschtider” (Broch). “The artists” slapp endelig unna kirken, staten, monarkiet etc., men var verken fornuftige eller rasjonelle, og var helt ville i et mylder av uidentifiserbare følelser.

De som hadde sterk vilje til å skape menneskets eksistens som noe vakkert, omtaler Ayn Rand som en vilje-orientert skole; på grunn av kamp for sine verdier og høye krav til teknisk standard. Hun rangerer romantikken; den delen hun favoriserer; i følgende: “top rank” og da nedover på “lower rank”; dess bedre teknikk, drama og fantasi; desto høyere ranking. Ayn Rands roman Atlas Shrugged er et litterært mesterverk av høy kitsch. Hun skildrer karakterene i konflikter med verdier og moral: helter, heltinner, kamp og flukt fra døden. De flykter fra samfunnet som ikke fortjener dem; til Galt’s Gulch. Høysang og Kildens utspring kan også sees som kitschromaner. Innenfor maleriet er Odd Nerdrums siste bilder innenfor denne “ranking” høy kitsch.

Videre ut i fra andre halvdel av 1800 tallet, ble romantikken influert av Schopenhauer og Schelling; så kom naturalismen bare sterkere og sterkere. I 1914 var det helt slutt på individualisme som en dominerende holdning, og etter annen verdenskrig var det kun et minimum av romantiske elementer igjen. Da var resultatet moderne kunst, med utspring fra sitt frø fra 1900 tallet og den da dominerende infrastruktur. Dette skaper en altruistisk, kollektivistisk og velvillig velferdsstat. Frøet ble sådd av Immanuel Kant, og ga vekst til kategorien romantikken, impresjonisme og til vår tids eksisterende moderne kunst.

Den minoritet som holdt på sin vilje mot Immanuel Kant, den politiske ideologi og struktur, monarki, samfunnet og kollektivismen, som skapte eksistensen som vakker og skjønn; var kitschprodusenter, ikke “romanticists”.

I tradisjonell kunstteori hevdes at romantikken er dominert av følelser. For Ayn Rand er følelser som kjent ikke noe primært. Følelser er resultater av verdivalg, og det er disse verdivalgene som er primære. Dette synet kan bidra til å gi kitsch en rasjonell filosofisk begrunnelse for de følelser den fremmer hos mennesket.

I henhold til “romantic realist” må følgende nevnes: I The Romantic Manifesto tar en realist utgangspunkt i det som er virkeligheten; jorden her og nå; og at realiteten er det som kan observeres og som må tas i betraktning. Det er da individet og dets eksistens som er virkeligheten, ikke som nevnt en flukt i ideenes verden til Platon, Kant og Hegel. Da hun plasserer menneskene der de burde være, her og nå på denne jord; i virkeligheten, tar hun de til slutt med til der de fortjener og leve, der det Objektivistiske filosofiske system er akseptert, der individene kan leve rasjonelt og fredelig ut i fra rasjonelle verdier. “Galt’s Gulch” er et slikt sted. Enhver etterlengtet verden er skjønn, og det er roten til kitschen (Broch).

Den menneskeskapte del av dagens virkelighet, samfunnet, er ikke preget av Objektivismen. Det har da en platonsk-kantiansk infrastruktur, dette gjelder hele den vestlige verden, og vi ser at innflydelsen til denne filosofien øker, og blir også mer fremtredende og synlig i resten av verden. Dette er derfor Ayn Rand skildrer sine verk med moralske konflikter med det platonsk-kantianske system; og tar med helter og heltinner til deres etterlengtede verden, vekk fra alle konflikter med stat, religion og samfunn. Akkurat slik gjør kitschprodusenten det. Ut i fra Ayn Rands verdier, er den for henne skjønn; og slik skjønnhet føler også kitschprodusenten når han eller hun forhøyer menneskets eksistens i sin strålende diamantglans: i evigheten.


Kitsch i praksis

Hva er kitsch i malerier, litteratur, skulpturer, musikk og arkitektur? Teoretisk har vi sett at utgangspunktet er kitschprodusentens ego. Han mestrer godt håndverk og teknikker, og dette er forutsetningen for tilegnelsen av en egen personlig stil. Verkene uttrykker ofte en veldig kreativitet og dramatikk. Til sammen utgjør dette kitschprodusentens selvfølelse. De tidløse, grunnleggende og allmenngyldige problemer og verdier han formidler og dramatiserer, fremmer personlige følelser hos individet, som styrker tilskuerens eksistens.

Verkene blir til; med utspring fra individet, og ikke med noe som helst berøring fra religioner, Stat, samfunn, og kantianske institusjoner som skal ha innvirkning på hvordan verkene skal bli presentert. I dag bærer alle skoler preg av Immanuel Kant, unntakene er kun enkelte private læremestre. Denne situasjon begrunnes i politiske struktur og trosbegjær i den vestlige verden.

“Camp” (ironisk fremstilling av menneskets eksistens) blir ofte oppfattet som kitsch. Dette er feil siden det ikke finnes ironi i kitsch. Som Odd Nerdrum sier det om “camp”: Den ler først, og krever at publikum skal le. Masseproduksjon av byster av Elvis og Marilyn Monroe er suvenirer. Reproduksjoner av verker er kitsch, da dette viser kitschens mentalitet. Dette kan være vakkert, men er ikke høy kitsch. I den kommersielle underholdningsindustrien, som for eksempel i en del Hollywood filmer og populærlitteratur, eksisterer det mye kitsch, da disse må spille på følelser for å få suksess. Enkelte detektivserier er å anse som kitsch. Den første James Bond-filmen var høy kitsch, men Bond ble mer og mer parodiert i de senere filmene. Mye populær musikk er kitsch. Mange verker av Beethoven, Brahms og Tschaikovsky kan anses som kitsch. Mange operaer og operetter er kitsch. Odd Nerdrum og enkelte av hans elever skaper kitsch. Deler av den romantiske litteratur kan inneholde kitsch. Mye orkesteral filmmusikk er kitsch. Mange figurative skulpturer er kitsch.


Oppsummering

Jeg har med dette essayet forsøkt å vise at kitsch har et tyngre estetisk fundament enn det de fleste er klar over. Det kitsch mangler er et fullstendig filosofisk forsvar for sitt estetiske syn. Objektivismen ser ut til å være det filosofiske system som kan gi et slikt forsvar.

Desintegreres din bevissthet i opplevelsen og forståelsen av et verk er det et kunstverk. Integreres den derimot, er det kitsch. Så enkelt kan det sies. Som Odd Nerdrum sier: “Som vi har lært å forakte kroppen vår, er vi opplært til å forakte kitsch”.

Med mine ord sverger jeg ved min bevissthet og min eksistens at aldri før har mennesket trengt kitsch så inderlig som i dag. Vi har behov for å glede oss over livet og individenes uendelige muligheter. Og individene er heltene og heltinnene: Du og jeg.


Kunst & kitsch: To verdisystemer Copyright © 2002 Hanna Cecilie Skurdal

Sammendraget om Objektivismen er hentet fra Bergen Objektivist Forenings hjemmeside, www.objektivist.com. Copyright © 2001 BOF.


Copyright © Foreningen for Studium av Objektivismen