www.aera.no



Hvordan få slutt på kriminaliteten
av Vegard Martinsen

(Denne artikkelen ble trykt i VG 16/1-2001)

Kriminaliteten har dessverre øket kraftig de siste årene - det går ikke en dag uten at avisene forteller om overfall, ran eller drap. Det er også et meget faretruende utviklingstrekk at slike handlinger i økende grad begås av stadig yngre personer. Hvordan kan vi få en slutt på dette og derved redusert sjansene for at vanlige mennesker blir utsatt for innbrudd, overfall og det som verre er? Dette spørsmålet har faktisk et svar: man må satse på forebyggende arbeid. Men med "forebyggende arbeid" menes her noe annet enn det som vanligvis legges i dette uttrykket. Alle anstendige mennesker ønsker selvsagt å få redusert kriminaliteten mest mulig, og støtter tiltak som er ment å redusere kriminaliteten, men de tiltak som hittil har blitt satt i verk har ikke gitt merkbare resultater (snarere tvert imot). Grunnen til dette er at for å sette inn tiltak som virkelig hjelper, må man forstå hva den virkelige årsaken til kriminalitet er. Og det er her det svikter hos de fleste - både hos politikere, akademikere og folk flest.


ÅRSAKENE TIL KRIMINALITET

Altfor mange idag er av den oppfatning at det er den enkelte kriminelles *omgivelser* som er den reelle årsaken til de kriminelle handlingene, og at det derfor er omgivelsene som må forandres for at kriminaliteten skal gå ned. Vi kan f.eks. stadig se at kommentatorer bruker uttrykk som at «fattigdom forårsaker kriminalitet», vi ser stadig den vanlige forklaringen om at (for her å bruke klisjeen) «kriminalitet er resultatet av en vond barndom», og vi ser ofte at enkelte ønsker at det offentlige skal benytte mer ressurser på fritidsklubber etc., for å hindre unge i å komme i dårlig selskap og derved bli kriminelle.

Men den virkelige årsaken til kriminalitet ligger ikke i omgivelsene. Kriminalitet har en eneste årsak: forbrytelser begås av individer som ikke har respekt for andre menneskers person, liv og eiendom. Det er dette - mangelen på respekt for andres liv og eiendom - som er den virkelige årsaken til kriminalitet. Og dette er igjen et resultat av endel faktorer, i hovedsak den kriminelles manglende vilje til å tenke igjennom konsekvensene av sine egne handlinger. Derfor må kriminalitet forebygges på en måte som inneholder følgende elementer:

Fra meget tidlig i livet må barn lære å forstå at de må respektere andres eiendeler, de må lære at de ikke har rett til uten videre å handle på basis av sine meninger og sine følelser, og de må lære å være tålmodige og langsiktige og å vurdere konsekvensene av sine handlinger. De må også lære at de aldri må bruke vold når de er uenige med eller er sinte på andre. Ansvaret for å gi barn slik opplæring ligger hos deres nærmeste familie, først og fremst hos barnets foreldre. Enkelte av de barn som ikke aksepterer slike normer tidlig i livet, kan, når de er kommet i tenårene, ha utviklet seg slik at de ikke kan karakteriseres på annen måte enn som ville og usiviliserte. Og da er det som regel for sent å forebygge - på dette tidspunktet vil forebyggende arbeid i form av f.eks. fritidsklubber ikke i merkbar grad kunne forhindre at de blir kriminelle. Dessuten er slikt forebyggende arbeid svært kostnadskrevende, og det gir som nevnt få merkbare resultater. (Det er heller ikke moralsk riktig at staten tar penger fra folk for å lære opp potensielle forbrytere til ikke å ta penger fra folk.) Selvsagt har heller ikke aktiviteter som fakkeltog eller aviskampanjer av typen Dagbladets "Stopp volden!" noen som helst virkning når det gjelder å redusere kriminaliteten. Slike tiltak gir kanskje deltagerne og initiativtakerne god samvittighet fordi de "gjør noe" med et alvorlig problem (og muligens øker "Stopp volden!"-kampanjen Dagbladets opplagstall), men reelle effekter - så som redusert kriminalitet - har slike aksjoner overhodet ikke.

Det er ikke "samfunnets" ansvar å gi barn den opplæring de trenger tidlig i livet. Forsøker man å overlate slikt ansvar til samfunnet, slik man i alt for stor grad har forsøkt de siste årene (i form av f.eks. barnehaver og fritidsklubber), blir realiteten at ingen har ansvaret - og dette bærer, som vi dessverre lett kan se omkring oss, helt galt avsted.


STRENGE STRAFFER

Hva gjør man så med kriminelle som er i alderen 13-14 og oppover? All erfaring viser at det er praktisk talt umulig å reformere vanekriminelle, det eneste som kan hindre dem i å begå nye kriminelle handlinger er frykten for å komme i fengsel. Den kriminelle løpebane som 13-14-åringene er i ferd med å legge ut på må derfor stoppes umiddelbart. For å få dette til må man, i tillegg til å ha en høy oppklaringsprosent og raske reaksjoner fra politi/rettsapparet, ha virkelig avskrekkende fengselsstraffer: en person som har begått kriminelle handlinger som hærverk, innbrudd, overfall eller ran bør settes i fengsel i f.eks. fem år (for enda grovere forbrytelser, som f.eks. voldtekt, bør straffene være enda strengere). Dersom forbryteren så, etter å sluppet ut etter å ha sonet disse fem årene, begår en ny kriminell handling, bør han settes i fengsel i 20 år. Blir denne politikken gjennomført, vil disse straffene virke så avskrekkende at praktisk talt all kriminalitet vil forsvinne i løpet av noen uker. Ikke alle kriminelle lar seg avskrekke av strenge straffer, men med slike straffer blir de ihvertfall isolert fra sine potensielle ofre i to lange perioder. Et slikt straffenivå vil også være uttrykk for en dyd som dessverre i alt for liten grad praktiseres idag: rettferdighet. Dagens straffenivå, som gjør at stortyver straffes med 120 timers samfunnstjeneste, at man for å ha drept et menneske kan få en straff på 8 måneders fengsel, og at mordere ofte slipper ut etter 6-7 år i fengsel, er ikke bare latterlig mildt og grotesk urrettferdig, det er også en grov fornærmelse mot alle som har vært utsatt for kriminelle handlinger.

Er det umenneskelig å sette folk i fengsel så lenge? Man må huske hva slags mennesker det er snakk som. Det er mennesker som med vitende og vilje skader andre mennesker - de stjeler og ødelegger andres eiendeler, og de påfører sine ofre psykiske skader som det kan ta flere år å helbrede. Og dette gjør de med vitende og vilje, om igjen og om igjen. Overfor virkelighetsfjerne sosialarbeidere, journalister, kriminologer og dommere bruker disse menneskene alle tenkelige og utspekulerte midler for å unndra seg konsekvensene av sine handlinger, inkludert å ty til tårene mens de dyrt og hellig lover aldri igjen å gjøre noe galt dersom de får mild behandling. Og etter at de har lurt til seg en mild straff, ler de rått. Faktum er at vaneforbrytere er onde mennesker som liker å skade og å ødelegge for andre - er det noe sted slike hører hjemme, så er det i fengsel, isolert fra folk flest.

Det som virkelig er umenneskelig er å la disse onde menneskene gå løse slik at de kan fortsette å terrorisere fredelige mennesker. Hvem er ansvarlig for dagens høye kriminalitet? Først og fremst selvsagt forbryterne selv; men også de som har unnlatt å lære opp sine barn til å respektere andres person og eiendom; og deretter de som forfekter tilgivelse, og som lar seg lure til å la forbrytere gå fri mot tomme løfter om forbedringer. Forbrytere blir ikke snille av å bli tilgitt, de blir bare verre - en tilgivelse er et signal om at deres onde handlinger ikke medfører negative konsekvenser for dem selv. Handlinger har alltid konsekvenser, og dagens la-de-kriminelle-gå-løse-politikk ("den mistenkte er en gammel kjenning av politiet") lar ofrene alene bære de kriminelle handlingenes sterkt negative konsekvenser, mens gjerningsmennene nærmest belønnes for sin virksomhet. Så lenge denne politikken fortsetter, vil kriminaliteten bare øke.

© Vegard Martinsen 2001


Copyright © Foreningen for Studium av Objektivismen