www.aera.no



Ludwig von Mises: en biografisk skisse
av Vegard Martinsen

"Det har vist seg, selvfølgelig, at Mises hadde rett" innrømmet den fremtredende sosialistiske økonomen Robert Heilbronner i 1990 (The New Yorker, 10/9-1990).

Hvem var denne Mises, og hva hadde han rett i?

Det er tragisk at dette spørsmålet må stilles - alle burde vite hvem Mises er, og hva han stod for. Hadde folk flest gjort det, ville verden sett annerledes ut.

Ludwig von Mises (1881-1973) var den fremste forkjemper for det frie marked som økonomisk system. Hans arbeider innen økonomi inneholder store deler av det teoretiske grunnlag for kapitalismen som økonomisk system. I sine bøker og artikler la han frem nyskapende økonomiske teorier som beskriver hvordan det frie marked, et marked fullstendig uten offentlige inngrep, fremmer fred, harmoni og alminnelig velstand. Han fastslår også at kapitalismen er det eneste økonomiske system som er i stand til dette.

Mises stod altså for den rene kapitalisme, og dette stod han for med en imponerende fasthet gjennom hele sitt liv. Mens andre og mer kjente økonomer som f.eks. Milton Friedman og Friedrich von Hayek, som anses for å være "ekstreme liberalister", godtok offentlige inngrep i økonomien, stod Mises gjennom flere tiår som den eneste forkjemper for den rene lære: alle offentlige inngrep i økonomien er skadelige, og ingen offentlige inngrep i økonomien kan aksepteres.


TIDEN I WIEN

Mises begynte sine studier ved Universitetet i Wien ved begynnelsen av dette århundre. I sine første år som student var han venstreorientert og hadde sympati for sosialismen, og han støttet derfor det syn at det offentlig måtte foreta inngrep i økonomien. Men i 1903 leste han Carl Mengers Principles of Economics (utgitt 1871). (Jeg vil her i hovedsak gjengi alle titler på engelsk, selv om mange av de bøker som omtales først ble utgitt på tysk.) Ved lesningen av denne boken oppdaget Mises den østerrikske skole innen økonomisk teori, og hva den stod for. (Denne skolen var blitt grunnlagt av Eugen von Bøhm Bawerk (1851-1914) og Carl Menger (1840-1921).) Denne skolen bekreftet noe han hadde fått mistanke om i sin studietid, nemlig at all fremgang i levestandard var forårsaket av markedskreftene alene, og at offentlige tiltak i form av restriksjoner på næringslivet, bare hadde skadelige effekter.

I 1906 oppnådde Mises doktorgraden, men til tross for hans store evner fikk han ikke noen akademisk stilling. Han tjente til livets opphold som lærer, blant annet på Wiens Handelsakademi for Piker, og som økonom for Sentralforbundet for Husreform. I arbeidet for Sentralforbundet fant han ut at årsaken til de elendige boforholdene, som rammet mange av Wiens innebyggere, var høye skattesatser på boligselskaper.

Mises' viktigste stilling i Wien, en stilling han hadde fra 1909 til han forlot Wien i 1934, var som økonom i Wiens Handelskammer. (Handelskammeret fungerte som en tenke-tank som ofte ble rådspurt av regjeringen.) Fra ca 1920 og frem til han forlot Østerrike, var således Mises en av den østerrikske regjerings fremste økonomiske rådgivere.

Siden Mises aldri fikk noen akademisk stilling i Østerrike, betydde dette at han måtte utføre sine teoretiske arbeider på fritiden. Riktignok ble han etter utgivelsen av The Theory of Money and Credit utnevnt til Privatdozent ved Wiens Universitet, men dette innebar kun at han fikk anledning til å gi forelesninger på universitetet, men uten å motta lønn fra universitetet. Allikevel begynte han å gi et ukentlige seminar, og dette forstatte han med helt til han flyttet til Sveits i 1934.


THE THEORY OF MONEY AND CREDIT

I 1912 utkom hans imponerende Theorie des Geldes und der Umlaufsmittel (revidert utgave 1924, denne utgitt på engelsk som The Theory of Money and Credit, 1934). Den inneholdt et vell av betydningsfulle insikter, her vil jeg bare berøre en meget liten del av dette. Et av de viktigste poenger er at Mises integrerer de tidligere adskilte grenene innen økonomisk videnskap: makro- og mikro-økonomi. Dette skillet, som var en del av klassiske økonomi, opphevet Mises ved å ta utgangspunkt i en analyse av individers valg. Mises forklarte også at penger oppstod som et resultat av enkeltindividers valg i en økonomi bygget på arbeidsdeling. Penger må i utgangspunktet være en vare som er etterspurt som en vare. Gull og sølv er slike varer. Myndighetene kan altså ikke uten videre bestemme at noe - f.eks. papir med trykksverte - skal være penger. Mises gjendrev videre Irwing Fischers bredt aksepterte påstand om at en økning i pengemengden (inflasjon, definert som en økning i pengemengde uten dekning i reelle penger som edle metaller, dvs. gull eller sølv) fører til en økning i "prisnivået" uten å forandre relative priser. Mises hevder at de som mottar de nye pengene først oppnår en fordel, fordi de mottar pengene før prisene på andre varer har steget. Og det er nettopp derfor myndighetene benytter seg av inflasjon: noen favoriserte grupper oppnår fordeler.

Dessuten, selv om en økning i den produserte varemengde øker den alminnelige velstand, vil en økning i pengemengden ikke føre til øket velstand. En økning i pengemengde vil kun ha ett eneste sluttresultat: Siden penger kun benyttes som byttemiddel, vil en økning av pengemengden ene og alene føre til en reduksjon av pengeverdien. Og dette vanskeliggjør planlegging i næringslivet, og fører til en reduksjon av verdien på all oppspart kapital.

Mises gikk også inn for at all bankvirksomhet skulle være uten offentlig innblanding. Dette er den eneste måte å oppnå en stabil pengeverdi, fordi dette vil resultere i en fullstendig gullstandard.

Men The Theory of Money and Credit inneholdt mer: blant annet Mises' originale teori om konjunktursvingninger. (Denne teorien ble fremstilt i fullført form i annenutgaven.) Ved å bygge videre på arbeider av blant andre Knut Wicksell og Bøhm-Bawerk, kunne Mises fastslå at "veksperioden" i en økonomi forårsakes av at sentralbanken øker pengemengden og/eller holder holder rentenivået kunstig lavt. Dette fører til feilinvesteringer, i og med at næringslivet da mottar feil informasjon om folks tidspreferanser. (Markedsrenten er et uttrykk for hvor mye som spares, og dette er igjen et signal til investorer om folks tidspreferanser.) Jo lenger renten holdes kunstig lav (dvs. lavere enn markedsnivået), jo større vil antallet feilinvesteringer bli, og jo større vil det økonomiske sammenbruddet bli når myndighetene ikke lenger kan holde renten på et kunstig lavt nivå. Sagt på en annen måte: det vil ikke være noen kraftige konjunktursvingninger dersom ikke staten skaper dem. Med utganspunkt i denne teorien om konjunktursvingninger forutså Mises den økonomiske krisen som kom på 30-tallet. Mises var også den eneste økonomen som forutså krisen, den kom som et sjokk på de økonomer som baserte seg på andre teorier om årsakene til konjunktursvingninger. De aller fleste økonomer på 20-tallet var faktisk overbevist om at staten kunne skape en evigvarende periode med sterk vekst ved å holde rentenivået kunstig lavt.

(På 80-tallet fikk vi dessverre enda flere empiriske bekreftelser på Mises' konjunkturteori: Hermod Skånland skriver at årsaken til den økonomiske krisen i Norge - og spesielt bankkrisen - var kravet om "...fastholdelsen av et politisk bestemt nivå for pengemarkedsrenten..." (Hermod Skånland i Penger og Kreditt, 4/90, s.201).

The Theory of Money and Credit fikk langtfra dem mottakelse den fortjente. Selv ikke Bøhm-Bawerk aksepterte dens teser. Den engelskspråklige verden var nærmest lukket for Mises' teorier, akademikere i England eller USA var sjelden i stand til å lese andre språk enn engelsk, og den engelske oversettelsen av The Theory of Money and Credit ble ikke utgitt før i 1934. Riktignok ble den lest av etterkrigstidens mest innflydelsesrike økonom, John Maynard Keynes, som anmeldte boken for The Economic Journal. Keynes hevdet at selv om forfatteren var meget kunnskapsrik, var boken ikke original eller konstruktiv (?). At Keynes kunne få seg til å si noe slikt kan forklares med at han, som han senere innrømmet, ikke var særlig vel bevandret i det tyske språk: "på tysk kan jeg bare forstå det jeg kjenner til fra tidligere - nye ideer blir skjult for meg i språklige vanskeligheter" (Keynes: A Treatise on Money, 1930, s.199n).


SOCIALISM

Et av Mises' viktigste arbeider tidlig på 20-tallet var artikkelen Die Wirtschaftsrechnung im Sozialistischen Gemeinwesen (Economic Calculation in the Socialist Commonwealth), trykt i tidsskriftet Archiw für Sozialwizzenschaften, Vol 47 (1920). Mises behandler her mulighetene for økonomisk kakulasjon i et sosialistisk samfunn.

I et kapitalistisk system fastsettes alle priser av aktørene i markedet på en slik måte at tilbud og etterspørsel balanserer. På denne måten kan hver enkelt aktør vurdere ulike alternatver opp mot hverandre, og treffe velbegrunnede valg mellom dem. (Aktørene fatter beslutninger av følgende type: Skal en bedrift anskaffe egne kjøretøyer eller leie et transportfirma, skal man investere i nye maskiner eller bruke de gamle et år til, skal man ansette flere medarbeidere eller si nei til nye oppdrag, vil et bestemt prosjekt gå med profitt eller tap (dvs. vil det skapes verdier eller vil det forbruke verdier), osv. Slike beslutninger forgår kontinulerlig i hver eneste virksomhet.) Men en forutsetning for et velbegrunnet valg er at prisene er reelle, dvs. at de gjenspeiler reelle kostnader ved de ulike alternativene. Mises påstår at i et samfunn hvor priser ikke dannes på samme måte som i et fritt marked, dvs. slik at de balanserer tilbud og etterspørsel, men hvor et sentral myndighet dikterer hva prisene skal være, vil det ikke være noen sammenheng mellom reelle kostnader og priser. Derfor vil aktørene ikke ha noen reell basis for sine beslutninger - og derfor vil en sosialistisk økonomi etter kort tid være et eneste kaos med overproduksjon av noen varer/tjenester og mangler på andre varer/tjenester. Denne artikkelen vakte stor oppsikt, og førte til at flere økonomer, som tidligere hadde vært positivt innstillet til sosialismen, vendte den ryggen. Også fremtredende sosialister innrømmet artikkelens betydning, og forsøkte å finne et svar på det de anså som Mises' utfordring. Oskar Lange, senere finansminister i Polen, skrev følgende om artikkelens betydning: "Sosialister har stor grunn til å være professor Mises, den store advocatus diaboli for deres sak, takknemlig. For det var hans kraftfulle utfordring som tvang sosialistene til å innse viktigheten av et adekvat system for økonomisk kalkulasjon som veiledning for allokering av ressurser i en sosialistisk økonomi. Videre, det var hovedsakelig takket være professor Mises' utfordring at mange sosialister ble oppmerksom på at problemet eksisterte.... Både som en anerkjennelse for den store tjeneste han har gjort, og som et minnesmerke over viktigheten av økonomisk kalkulasjon, bør en statue av professor Mises bli plassert på et fremtredende sted i Sosialiseringsdepartementet eller i Planleggingsdirektoratet i den sosialistiske stat." (Lange i Artikkelen On the Economic Theory of Socialism, i tidsskriftet Review of Economic Studies, Oktober 1935 og Februar 1937.)

I samme artikkel forsøkte også Lange å besvare Mises' angrep: Lange hevdet at løsningen var å la lederne i statsbedriftene investere, planlegge, og ellers på alle måter operere som om de var ledere for private bedrifter. Den eneste forskjellen skulle være at lederne ikke tok noen risiko med sine egne penger eller sine egne stillinger. Denne løsningen fortjener ikke å bli tatt alvorlig: Mises' argument - fremsatt allerede i 1920 - var ugjendrivelig. Og med den utvikling som skjedde i de sosialistiske land, kan man ikke gjøre annet enn å si at Mises hadde rett. Det var dette Heilbronner innrømmet i de sitat som er gjengitt i artikkelens åpning.

Mises fortsatt sin argumentasjon mot sosialismen i den nærmest encyclopediske Die Gemeinwirthschaft (1922, på engelsk som Socialism: An Economic and Sociological Analysis, 1936). Mises dissekerer her alle argumenter for sosialismens alle varianter, han avslører feil i sosialistiske teoretikeres argumentasjon i emner som økonomi, filosofi, historie, psykologi og sosiologi, og han påviser hvilke ødeleggende konsekvenser sosialistiske ideer vil få, dersom de blir gjennomført. I tillegg gir Mises et forsvar for laissez-faire kapitalisme.


MISES SOM REGJERINGSRÅDGIVER OG LÆRER

Etter tjeneste som offiser i den første verdenskrig vendte Mises tilbake til sin stilling ved Wiens Handelskammer. Han gjorde alt han kunne for å forhindre at Østerrike fulgte den politikken som stadig flere regjeringer ønsket å føre i tiden etter første verdenskrig: budsjetter med underskudd, lave renter og høy inflasjon. Men han lykkedes ikke; den østerrikske kronen ble først stabilisert i 1922, da 14.400 papirkroner hadde samme verdi som en gullkrone. Men de skadelige virkningene av inflasjonen fortsatte, kapitalverdier ble forringet, de offentlige utgiftene steg, og bankkrisen kom i 1931. Mises skriver om denne perioden: "I 16 år kjempet jeg i kammeret, og jeg oppnådde intet annet enn en utsettelse av katastrofen. Til tross for store personlige offer, var jeg hele tiden klar over at jeg ikke ville vinne frem. Men jeg angrer ikke at jeg forsøkte det umulige. Jeg kunne ikke handle annerledes. Jeg kjempet fordi jeg ikke kunne annet". (Mises: Notes and Recollections, s.91-92)

Men i denne perioden virket Mises også som lærer. Siden de fleste universitetsansatte vas sosialister, ble det lagt store hindringer i veien for hans muligheter til å undervise ved Wiens universtet. Han valgte derfor å undervise en gruppe interesserte studenter i et eget seminar. Fra 1920 til 1934 holdt han annenhver fredag kveld en samling hvor spørsmål med stor eller liten tilknytning til økonomi ble diskutert. Til tross for at seminaret ikke ga noen formelle kvalifikasjoner, var det så utbytterikt for studentene at de møtte frem, gang etter gang, år etter år.

Blant Mises elever på dette seminaret var Friedrich von Hayek (den unge Friedrich von Hayek arbeidet i Handelskammeret, og det var her Mises og Hayek ble kjent med hverandre), Fritz Machlup (som også studerte under Mises på universitetet, og som tok sin doktorgrad med Mises som veileder), Gottfrid von Haberler, Oskar Morgenstern, Lionel Robbins og Hugh Gaitskell. Selv om Mises var en kompromissløs forkjemper for den rene laissez-faire-kapitalisme, var flere av hans elever av en annen oppfatning, f.eks. sosialisten Gaitskell. En annen som hadde utbytte av seminaret var Paul Rosenstein-Rodan, som skrev følgende: "Jeg var en entusiastisk beundrer av Mises' pengeteori, og jeg var skeptisk til hans ekstreme liberalisme. Det var et bevis på hvor fleksibel og tolerant (i motsetning til den vanlige oppfatning) Mises var at vi beholdt et godt forhold til tross for at jeg var "lyserød" ...". (Margit von Mises: My Life with Ludwig von Mises, s.208)

Mises innså at Hayek var spesielt begavet, og forsøkte å skaffe ham en stilling; i 1927 opprettet han Oesterrireiches Institut für Konjunkturforschung, og Hayek fikk stillingen som direktør. En annen av seminardeltagerne var Lionel Robbins, som var leder for økonomiavdelingen ved London School of Economics. Han var blitt tilhenger av laissez-faire etter å ha lest Socialism og etter å ha deltatt på Mises' seminar. Robbins sørget for at Hayek ble invitert til å gi en serie forelesninger ved LSE i 1931, og siden disse vakte stor oppsikt, ble Hayek tilbudt et professorat ved LSE. Hayek flyttet derfor til London, og Morgenstern overtok Hayeks stilling ved Oesterrireiches Institut für Konjunkturforschung.

Via Hayek fikk den moderne østerrikske teori stor utbredelse i England på første halvdel av 30-tallet. LSE's tidsskrift, Economica, inneholdt en rekke artikler med et østerriksk utgangspunkt. Dette medførte blant annet at gullstandarden fikk en rekke nye tilhengere, og at flere av de mest begavede studentene ble tilhengere av Mises' konjunkturteori. Robbins skrev en viktig bok om depresjonen basert på denne teorien, The Great Depression (1934), og han sørget for at Mises' Socialism og The Theory of Money and Credit, og Hayeks bøker om konjunktur-teori, ble oversatt og utgitt på engelsk. (Det var Hayeks arbeider innen konjunkturteori som innbrakte Hayek Nobelprisen i økonomi i 1974, ett år etter at Mises gikk bort.)

Men så skjer det tragiske: John Maynard Keynes' The General Theory of Employment, Interest and Money blir utgitt i 1936. Keynesstilhengeren (og den senere Nobelprisvinneren) Paul Samuelson har uttalt følgende om denne boken: "Boken er dårlig skrevet, den er dårlig organisert, enhver legmann som, imponert av forfatterens posisjon, køper den, vil føle at han er blitt lurt for sine 5 shilling. Boken passer ikke for bruk i klasserom. Den er arrogant, "bad tempered", polemisk, og ikke særlig generøs i å henvise til ideenes opphavsmenn. Den er stappet med komplikasjoner og forviklinger ...Kort sagt: den er skrevet av et geni". (The Development of Economic Thought, New York 1952, s.767) Denne Bibel for alle som ønsker å manipulere økonomien ved å la politikere trikse med renteninå, pengemende, lønnsnivå, offentlige prosjekter osv., tar både politikere og økonomer med storm. "Alle" blir keynesianere, og Mises' teorier blir nærmest glemt. Også mange av Mises' tidligere elever blir revet med, og gir støtte til den keynesianske forestilling at økonomien vil kunne ha godt av politikeres styring.


MISES DRAR I LANDFLYKTIGHET

Mises var klar over trusselen som den voksende nazismen representerte, og takket derfor ja til et tilbud om en stilling ved universitetet i Geneve i 1934. Frem til 1940 hadde han her sitt livs eneste lønnede akademiske stilling. Mises likte ikke å forlate sitt elskede Wien, men han trivdes i Geneve, hvor han var omgitt av personer han respekterte. Han hadde få undervisningsplikter, og fikk derfor tid til å fullføre sitt storverk om økonomisk teori, Nationaløkonomie (1940). Til tross for at alle andre økonomer nå var blitt keynesianere (enkelte dog i mildre form enn andre), stod Mises fortsatt på den rene laissez-faire-kapitalisme.

Når krigen brøt ut, var det ikke lenger mulig for Mises å fortsette å arbeide i Sveits (utlendinger ble presset til å forlate Sveits). Mises, som så mange andre, valgte å reise til USA, som ble ansett som det eneste trygge oppholdssted for politiske opposisjonelle fra Europa.

Mises, som nå var nærmere 60 år gammel, snakket tysk og fransk, man ikke engelsk, han hadde ingen stilling som ventet på ham, han var ikke talsmann for de siste moteretninger innen stitt fag, men ble oppfattet som en overlevning fra forrige århundre. Hans livs hovedverk, Nationaløkonomie, var blitt utgitt i krigstid, på tysk. I det nasjonalsosialistiske Tyskland var det ingen interesse for en teori om den rene kapitalisme, og i de land som kjempet mot Tyskland var alle økonomer blitt keynesianere, så der var det heller ikke noe marked for Mises' teorier.

Mises og hans kone Margit, som han hadde giftet seg med i 1938, ankom New York i august 1940. Uten arbeid og inntekt, og med bare oppsparte midler å leve på, skrev nå Mises den selvbiografiske skissen Notes and Recollections (utgitt først i 1978). Boken er tydelig pessimistisk - utviklingen på alle områder var gått imot det Mises mente var riktig. "Jeg håpet at mine skrifter skulle bære praktiske frukter og vise vei for praktisk politikk...Jeg satte meg fore å bli en reformator, men jeg ble kun en historiker som beskrev forfallet" (Notes and Recollections, s.115). Men Mises minnes Virgils dictum Tu ne cede malis sed contra audentior (Gi aldri etter for det onde, man vær modig og stå imot), og velger å fortsette kampen for frihet i den nye verden.


DE FØRSTE BØKER PÅ ENGELSK

Heldigvis fikk Mises snart via en gammmel venn er stipend fra Rockefeller Foundation, og dette satte ham isand til å skrive bøkene Omnipotent Government: The Rise of the Total State and Total War (1944) og Bureaucracy (også 1944). Den første av disse er en gjendrivelse av datidens utbredte oppfatning om at nazismen var en form for kapitalisme. Mises hevder at økonomisk nasjonalisme og tendenser i retning av "sjølberging" er uunngåelige resultater av offentlig innblanding i økonomien, og at dette igjen fører til en voksende fiendtlighet mellom de enkelte land. Fred og frihet er umulig i land hvor det offentlige begunstiger enkelte grupper på bekostning av andre; og mellom land, dersom det er handelsbarrierer mellom landene. Krig er derfor det uunngåelige resultat av stadig økende offentlig innblanding i økonomien. Kapitalisme betyr en fri økonomi uten offentlige inngrep, mens både sosialisme og nasjonalsosialisme medfører omfattende offentlige inngrep i alle deler av økonomien. Den andre boken, Bureaucray, har et langt mer begrenset tema: her sammenlingnes beslutningsprosesser i offentlige og private virksomheter.

Begge bøkene ble utgitt av Yale University Press, etter anbefaling fra New York Times-journalisten Henry Hazlitt. Hazlitt hadde møtt Mises kort tid etter Mises' ankomst til USA, og var blitt både venn og disippel. Hazlitt sørget også for at Mises fikk skrive artikler i New York Times.

Mises' ideer ble etterhvert kjent i USA, og han kom i kontakt med grupper som fortsatt var tilhengere av frihet og kapitalisme, og Mises fikk derfor forskjellige stipender som satte ham istand til å skrive på full tid. Mises fikk også en deltidsstilling ved New York University i 1945, og denne hadde han til 1949. Senere fikk han anledning til å fortsette sitt seminar - som han frem til 1934 hadde gitt i Wien - ved NYU. Han begynte i 1949, og fortsatte til han trakk seg tilbake i 1969, 87 år gammel.

De andre øknomiprofessorene ved NYU forsøkte å gjøre det vanskelig for Mises, de omtalte ham som reaksjonær, en neandertaler, og hevdet at hans teorier var en religion. De studentene som tok hans kurs ble ofte forsøkt "frosset ut". Margit von Mises forteller følgende historie i sin My Life with Ludwig von Mises: en av studentene ved NYU ønsket å ta Mises' kurs som en del av sin økonomiutdannelse. Hans veileder fortalte at han gjerne kunne ta seminaret, men at det ikke ville telle som en del av hans offisielle program. "Mises' teorier er religion og ikke økonomi" sa veilederen. Åtte år senere innså den samme veilederen de problemene som alle de offentlige inngrepene hadde ført til: "Jeg har alltid være venstreorientert, og jeg har vært tilhenger av alle disse nye offentlige prosjektene, men nå har jeg sett at de har sviktet og blitt fiaskoer alle sammen. Kanskje Mises hadde rett allikevel" (My Life..,s.141).

Men til tross for de fiendtlige holdninger fra alle andre akademikere, ble seminaret en stor suksess - lokalet var ofte overfyllt, og et stort antall personer, som senere gjorde seg bemerket som talsmenn for det frie marked, deltok i kortere eller lenger perioder. Blant dem var Israel Kirzner, Louis Spadaro, Hans Sennholz, George Reisman, Sylvester Petro, Bettina Bien Greaves, Percey L. Greaves og Henry Hazlitt. Også Ayn Rand besøkte seminaret. Men det sier mye om hvordan akademia betraktet Mises at i løpet av de tyve årene var det kun fire studenter som tok doktorgraden med Mises som veileder. (Disse fire var Kirzner, Sennholz, Spadaro og Reisman.)

Mises fikk aldri noen fulltids akdemisk stilling i USA. Han fortsatte som deltidsansatt, mens tidligere elever, som ikke lenger støttet det frie marked, fikk betydelige stillinger: Gottfrid Haberler ble professor ved Harvard, Friedrich von Hayek ved Universitetet i Chicago, Fritz Machlup fikk stillinger ved Johns Hopkins og Princeton, og Oskar Morgenstern også ved Princeton. I tillegg hadde alle disse kommet med sine mest betydelige arbeider mens de var tilhengere av det frie marked, men etter at de hadde skiftet standpunkt, hadde de ikke lenger kommet med viktige bidrag. Til tross for dette ga Mises aldri uttrykk for noen form for bitterhet.

Mises forstod hvor få som støttet hans syn og hvor isolert han var. Det klareste uttryk for dette kom på stiftelesemøtet for Mont Pelerin Society i 1947: (Mont Pelerin Society var et forum for liberalistiske økonomer.) Under en diskusjon med folk som Friedrich von Hayek, George Stigler, Milton Friedman og Lionel Robbins utbrøt han "Dere er en gjeng sosialister alle sammen", og styrtet ut av rommet (Friedman i Liberty, Juli 1991, s.18).


HUMAN ACTION

Mises hadde god tid til å skrive, og han besluttet derfor å utgi en revidert utgave av Nationaløkonomie. Denne reviderte utgaven ble utgitt i 1949 under tittelen Human Action. Dette monumentale verk innholder en oppsummering og oppdatering av all Mises' økonomiske tenkning. Den er et systematisk, logisk, og gjennomført forsvar for individers frihet og dermed laissez-faire-kapitalisme, og den er et ugjendrivelig angrep på alle former for offentlige inngrep i økonomien. Fra sine aksiomatiske prinsipper om menneskers handling (praxeologi, se nærmere omtale nedenfor) utleder Mises logiske konklusjoner om hvordan det økonomiske system bør organiseres. Dessuten forfiner Mises her egne og andres innsikter på områder som tidspreferanse, konjunkturteori, pengeteori, profittnivå, statens rolle, og han kritiserer andre økonomers overdrevne bruk av matematikk.


THEORY AND HISTORY

Mises ga seg ikke med dette. Han forsatte å skrive artikler for en mengde forskjellige tidsskrifter: blant dem The Freeman, Plain Talk og det norske Farmand (Farmands redaktør, Trygve Hoff, var sterkt påvirket av Mises; Hoffs doktoravhandling hadde tittelen Økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfunn). Mises siste betydelige bok var Theory and History: An Interpretation of Social and Economic Evolution (1957). Boken er en kritikk av det marxistiske historiesyn, og den kontrasterer Marx' historiesyn og den dialektiske materialisme med økonomi som en videnskap bygget på fornuft og logikk.


SENERE VERKER

Flere av Mises' verker som opprinnelig ble skrevet på tysk ble etterhvert oversatt til engelsk. Hans fremstilling av den klassiske liberalisme i Liberalismus (1927) kom ut i 1962 som The Free and Prosperous Commonwealth (er senere utgitt med tittelen Liberalism), Kritik der Interventionismus (1929) ble utgitt i 1977 som A Critique of Interventionism, Grundprobleme der Nationaløkonomie (1933) ble utgitt i 1960 (overstatt av George Reisman) som Epistemological Problems of Economics. Hans selvbiografiske skisse Notes and recollections ble utgitt i 1978, med et etterord av Hans Sennholz. Etter Mises' død er flere samlinger med hans artikler utgitt.

Interessen for markedsøkonomien og derved dens udiskutablet fremste forsvarer, Ludwig von Mises, begynte å øke på 50- og 60-tallet. Et meget viktig element i denne gjenfødelsen av frihetlige ideer var ifølge Hans Sennholz Ayn Rand, som i sine bestselgende romaner "introduserte verden til en kombinasjon av Misesiansk økonomi og sin egen filosofi, Objektivismen" (Sennholz i etterordet til Notes and Recollections, s.172). Rand fikk en stor skare av tilhengere blant de unge, og hun anbefalte dem å lese Mises verker.

Dessuten ble det klarere etterhvert at sosialismen ikke kunne fungere i praksis, noe Mises hadde hevdet allerede i 1920, og også velferdsstaten viste seg ikke å være det perfekte samfunnssystem som nesten alle hadde trodd. Letingen etter en økonomisk teori som kunne beskrive et samfunnssystem som har frihet, fred, harmoni og materiell velstand er nå godt i gang, og det beste man idag kan finne på dette området er Mises' verker.


EN VURDERING

Som avslutning vil jeg meget kort kommentere noen få punkter i Mises' teoretiske grunnlag.

Mises beytter seg av en metode han kaller praxeologi, som er den generelle teori om menneskelig handling (Human Action, s.3). Mennesket handler, og det handler for å oppnå noe det betrakter som et gode - enhver handling er altså meningsfylt (for den som handler). Dette betrakter Mises som et apriori utgangspunkt (dvs. et utgangspunkt forut for og uavhengig av erfaring) for økonomisk teori, og det fag som studerer impliksjonene av dette utgangspunktet kaller altså Mises praxeologi. Etter min mening er termen praxeologi unødvendig, og jeg bestrider at et utgangspunkt kan være apriori. Såvidt jeg vet er det ingen av Mises' elever som benytter termen praxeologi.

Mises er subjektivist. Som økonom mener han med dette at det ikke finnes noen verdier uavhengig av personers vurderinger. (Som kjent var dette en forestilling innen klassisk økonomi før Walras og Jevons). Og dette er det idag ingen uenighet om blant økonomer, men jeg vil påstå at det er mer hensiktsmessig å hevde at verdier er personlige. Men Mises er også etisk subjektivist, og dette er uholdbart.

Mises hevder at økonomi som videnskap kun er en deskriptiv videnskap, som beskriver konsekvensene av menneskers handlinger. En implikasjon av dette synet er at han som økonom ikke foretar verdivurderinger. Han hevder at han kun beskriver resultater av en fri økonomi, vs. resultatene av en økonomi hvor det offentlige foretar inngrep. Han hevder at en fri økonomi fører til øket velstand for alle, og at inngrep alltid fører til en reduksjon av levestandarden for alle (selv om enkelte grupper oppnår fordeler på kort sikt). Mises slutter av dette at inngrep i økonomien er i strid med ønskene også til de som går inn for offentlige inngrep. Mises hevder f.eks. at økonomisk videnskap forteller at priskontroll nødvendigvis vil føre til et redusert tilbud, og derfor til en redusert levestandard for alle. Alle vil derfor, ifølge Mises, være imot priskontroll når de har innsett hva økonomisk videnskap kan fortelle. En økonom kan derfor ifølge Mises ikke være tilhenger av laissez-faire, men enhver borger bør være tilhenger av laissez-faire, fordi dette er det eneste system som på lang sikt sikrer fred, frihet, harmoni og høy materiell velstand.

Men Mises tar her feil. Mises tar for gitt at alle ønsker en bedret levestandard for alle, også de som er for utjamning, prisreguleringer, naturens rettsvern, og "bærekraftig utvikling" (for å ta fire aktuelle eksempler). Etter mim mening er de som forfekter disse synspunktene tilhengere av en redusert levestandard. Og når de lærer hva økonomisk videnskap har å fortelle, vil de bli enda sterkere tilhengere av alle former for reduksjoner av enkeltmennerskers frihet.

Selv om Mises filosofiske syn etter mitt syn er galt, er hans konklusjoner om hvordan et fritt system fungerer - med to unntak - sammenfallende med mitt eget syn. Mises skriver: "Staten er ikke bare ikke et onde, men den mest nødvendige og nyttige institusjon, siden uten den vil ingen varige samarbeidsformer eller sivilisasjon kunne bli utviklet og bevart" (Mises: The Ultimate Foundation of Economic Science, s.98) ... "Opprettholdelse av statsapparatet med rettssystem, politi, fengsler og militære styrker innebærer betydelige utgifter. Å pålegge innbyggerne skatter for disse formål er fullt ut forenlig med den frihet den enkelte individ har i et fritt økonomisk system" (Human Action, s.282).

Jeg er enig med Mises at staten er et nødvendig gode, så lenge den holder seg til sine legitime opgaver, dvs. å beskytte individers rettigheter. Men man kan ikke finansiere disse oppgavene ved tvang, slik Mises går inn for. Man kan ikke finansiere beskyttelsen av individers rettigheter ved å krenke individers rettigheter. Finansieringen av statens oppgaver i et fritt samfunn må derfor være frivillig! Dette er det ene punktet hvor jeg er uening med Mises. Det andre punktet er at han visstnok var tilhenger av verneplikt. En konsekvent frihetstilhenger kan selvsagt ikke støtte vernepilkt.


KONKLUSJON

Som en avslutning vil jeg slutte meg til George Resismans vurdering av Mises: "Mises viste at kapitalismen tjener alles virkelige egeninteresse; ikke bare kapitalistenes, men også de såkalte proletarenes, egeninteresse. Mises viste at i et kapitalistisk samfunn vil de privat eiede produksjonsmidler tjene markedet. De som oppnår fordeler av privateiede industribedrifter er de som kjøper det som blir produsert. Og, i kombinasjon med profitt- og tapsmotivet og den frie konkuranse som det medfører, vil eksistensen av privat eiendomsrett sikre et alltid voksende tilbud av varer og tjenester for alle. (...)

Mises' bøker fortjener å bli lest i alle høyskoler og universiteter - ikke bare av økonomistudenter, men også av de som studerer filosofi, historie, statsvidenskap, sosiologi, jus, bedriftsøkonomi, journalistikk, pedagogikk, og humanitære fag. Mises selv bør umiddelbart bli tildelt en posthum Nobelpris - ja, flere enn en. Han fortjener å motta ethvert tegn på anerkjennelse som vårt samfunn kan utdele. For, like mye som noen annen i historien, arbeidet han for å bevare det. Hvis han blir lest i tilstrekkelig grad, kan hans innsats hjelpe til med å redde det." (Reisman i The Intellectual Activist, 15. august 1981).

© Vegard Martinsen 1994


Copyright © Foreningen for Studium av Objektivismen